Prosessen og gjennomføringen har blitt dokumentert gjennom feltdagbok og lydopptak, godkjent av NSD.
Det ble søkt om støtte til utvikling og gjennomføring av 10 forestillinger for barn i alderen 4 – 6 år. Den musikalske ble utviklet i samarbeid mellom meg og komponist Tze Yeung Ho. Prosjektet ble støttet av Oslo kommune.
Forestillingen ble bygget på den norrøne myten om Tor og Hrugne, hvor målet var å lage en forestilling som forundrer lytterne og hensikten å kunne snakke om frykt gjennom å bruke fortellingen som en tankemodell eller metafor.
Kort fortalt handler myten om hvordan jotnen Hrugne forviller seg inn i gudenes hjem og utfordrer Tor til tvekamp. Før kampen bygger jotnene en kjempe av leire som skal kjempe på deres side. Men når Tor kommer, tisser kjempen på seg av frykt og faller leira sammen hvor et bein blir liggende over guden Tor. Ingen makter å løfte beinet av Tor, så hans tre dager gamle sønn Magne kommer og løfter det vekk. Musikken i forestillingen var spesial komponert.
Arbeidet i prosessen foregikk over videokonferanseplattformen zoom, hvilket innehar begrensninger når det kommer til kroppsliggjøring av materialet. Samtidig er man/vi i ferd med å utvikle en metodikk, tvunget nettopp fram av begrensninger, som baserer seg på det virtuelle rommets funksjoner. En av metodene var å sende lydfiler mellom de involverte partner. Det foregikk på følgende måte: Jeg spilte inn en del av fortellingen. Komponisten lyttet til opptaket, komponerte basert på det. Komponisten laget et lydopptak av det kompositoriske som vi hørte på i fellesskap og kommenterte. Dette ansporet igjen en ny runde med opptak.
Gjennom arbeidsprosessen mot forestillingen, gjennomførte komponisten og jeg en del endringer i myten. For det første ble den tilpasset den sammenhengen den skal gå inn i – å skape dialog med barn om frykt, samt at det musikalske skal fungere som et narrativt element som er med på å forme bildene i det mentale rommet man går inn i når man lytter.
Da forestillingen var lagt, kom prosessen med møte barn i aldersgruppen. Møtene var med på å endre forestillingen videre. For eksempel ble åpningen endret, da denne ble for lang og komplisert. Karakterenes funksjoner endret seg også, samt at tematikken dreide seg mer mot sinne enn frykt.
Ettersom forestillingen fikk form, begynte arbeidet med å kontakte barnehager. Dette arbeidet gikk usedvanlig trått noe som må skyldes den spesielle tiden. En stor del av barnehagene takket nei på grunn av smittefare, mens andre gjerne ville ha besøkt, men måtte vente på endring av smittevernreglene. En enkelt barnehage ble besøkt om dagen, når man normalt ville ha besøkt flere barnehager på en dag, men igjen, på grunn av smittevernregler, var dette ikke mulig. I et par barnehager var det mulig å ha to forestillinger i løpet av en dag. En barnehage ville ha forestillingen ute.
Å møte barn i denne alderen er både veldig givende, men også krevende. Krevende fordi man må være tematisk nær deres verden og oppmerksom på deres bidrag inn og hvor de befinner seg under forestillingen. Givende fordi man får mye tilbake i form av undringer, refleksjoner og kommentarer. Det kunne være kommentarer som «jeg har hørt om Odin når mamma har lest fra Koranen», eller «Ingen hest har åtte bein, for jeg har sett både hest og sau sammen med pappaen min (Guden Odins hest, Sleipner, har åtte bein). Dialogen med barna tar uvante veier og gir nye perspektiver. Svært få barn (og voksne i barnehagen) kan noe om norrøn mytologi, hvilket var en av overraskelsene. De som kan noe, vet hvem guden Tor med hammeren er, men dette er ikke på grunna av norrøn mytologi, men Marvel.
Spørsmålet som da kan drøftes videre er om det er viktig at barn lærer noe om norrøn mytologi? Som kulturarv er det fokus på dette jamfør utgravinger av gjenstander fra middelalderen, men er den immaterielle delen av dette viktig for oss i dag?
Arbeidet videre er å skrive en fagartikkel om arbeidet og gjenoppta forestillingen høsten 2021.