Julen er et vemodig og sårbart sted å være, den er rett og slett preget av nostalgi. En gammel teori innenfor minnekunsten hevder at nostalgiske mennesker har både sterkere og lettere for å framkalle minner (Yates, 1999) Nå er kanskje ikke den teorien lenger gjeldende, likevel bringer julen fram, med sine ritualer og tradisjoner en melankoli, en nostalgisk følelse, det er noe som er gått tapt og det er noe som holdes ved like av tradisjon og vaner eventuelt uvaner. Listen over hva man ikke kan miste er muligens knyttet til nettopp denne nostalgiske følelsen av at julen skal være som da man var barn, omgitt av lyse toner fra sølvguttene ispedd lyden av nøtter som knekkes. Når man tenker på det man ikke vil miste, er det kanskje ikke det materielle man ført og fremst tenker på, men det som omgir den julepynten som knapt lenger henger sammen, gavene med papir fra i fjor og lukten av surkål – det vi vil beholde er minnene, de personlige og de kulturelle.
I det norrøne verket Grimnesmål sier guden Odin i et vers at han er redd. Odin har to ravner som hver dag flyr over hele verden, Hugin og Munin er de kalt. Odin er redd, han er redd Hugin som betyr tanken ikke skal komme tilbake. Men han er enda mer redd Munin som betyr minnet, ikke skal komme hjem. Minnet har med andre ord, lenge hatt betydning for mennesket, såpass stor at det er lagt i munnen på en gud for å forsterke frykten for å miste det. Vi kan miste et bein, en finger, hørselen og likevel og sannsynligvis forbli den samme, om enn noe moderert, skriver hjerneforsken Steven Rose, men ta bort minnene til et menneske og det vil forandre seg umiddelbart (Rose, 2012).
Minner er med på å danne grunnlag for vår identitet, vi har de personlige minnene som en bestemt gave man fikk eller ga bort, eller noe som hendte i løpet av julekvelden; og vi har de kulturelle og kollektive minnene som en bestemt måte å lage mat på, julefortellinger eller julemesse.
Tilbake til listen over det man ikke kan miste – øverst befinner det seg noen som er en kjær. Jeg har mistet noen, min sønn døde for noen år siden, når er jeg redd for å miste smerten, for smerten forsikrer meg om at han en gang levde. Jeg er selvfølgelig fortsatt redd for å miste noen som er meg kjær, en nær, et annet barn, annet familiemedlem, venner, kollegaer. Ettersom man blir eldre er dette en uunngåelig livssyklus. Man skal miste noen. Minnet om han som døde forsterkes i jula, for da skal familien stå sentral i feiringen og våre minner er knyttet til fortellinger. Der familiens samles, fortelles også familiens fortellinger som markerer nettopp denne familien. De samme fortellingene fortelles om og om igjen for å understreke tilhørighet og identitet. Familiens krønike formidles for å huske, identifisere seg med og sørge for at videreformidlingen fortsetter.
Om man går videre nedover ønskelisten er frihet noe vi ikke kan miste. Fagfornyelsen i grunnskolen vil skje ved skoleoppstart 2020, her er blant folkehelse og livsmestring og demokrati og medborgerskap vektlagt. Igjen kommer minnene inn som en viktig faktor, for de som har opplevd hva «ikke – frihet» er, altså andre verdenskrig er i ferd med å forsvinne. De personlige fortellingene om å leve i krig mister sine opphavskvinner og menn. Familie og slektninger lever videre med lyden av historiene som ble fortalt.
Samtidig har det kommet reisende fra andre verdensdeler, som nettopp har reist med fare for eget liv med friheten som mål. Dette er fortellinger som også trenger rom, tid og lyttere. Men de fleste av oss tar den for gitt og tenker ikke over at friheten innebærer også et ansvar og respekt for andre menneskers syn og meninger. Friheten er krevende, fordi det forventes at vi skal være aktive og lyttende medborgere i det samfunnet vi skriver oss inn i.
Naturen befinner seg naturlig nok på listen. Unge mennesker har ytret seg, bedt oss å ikke legge ansvar på deres skuldre for alt det som kan forsvinne i klimakrisen. På den andre siden av bordet sitter lite lydhøre voksne mennesker, formelt kledd, og foretar altfor langsomme omdreiinger mens de kommer med umusikalske utsagn. En gang hørte jeg en barnehageansatt si at det var en menneskerett å ha neglesprett. Framtiden er spådd til å være en tid med snøkanoner og utstoppede isbjørner. Den hvite julen er å finne på gamle bilder og i plastpynt med glitter. Selv plastposene ser ut til å være vanskelig å kvitte seg med der de er et vedheng fylt opp med annet «plaststjæsj» til jula. Det regner utenfor og på graven til min sønn vil ikke lysene tennes, det er for vått.
Listen består av mer, kanskje slike ting som arbeid, et sted å bo, god helse, mestring, kjærlighet – alt det som gir en trygghet og tilhørighet.
Uansett, det er en god øvelse å forestille seg en liste over det man ikke kan miste.
Her er dagens fortelling:
Huldremann på by reise
Haukenæs, Th.S., 1906, Norsk sagnskat, Bergen, I kommission hos C. Floor
I gamle dager bodde det på gården Syse i Ulvik en mann som het Thrond. Det var smått og fattig for Thrond og det skyldes at han hadde slikt uhell med dyrene sine. En gang reiste Thrond til byen, det var like før jul. Han var alene og rodde båt. Da han var ferdig i byen, ga han seg på hjemvei igjen. Han fikk motvind og rodde og slet innover fjordene. Dag etter dag gikk, tilslutt kom lillejulaften over ham og enda var han ikke kommet stort lengre enn halvveis. Han rodde tungt imot vind og strøm.
«Jeg skal hjelpe deg», ropte en mann som kom fram fra en haug tett ved stranden han rodde forbi. «Du skal ha takk,» svarte Thrond og rodde iland. Mannen kom ombord, satte seg ved årene og begynte å ro. Det var nok en god og sterk mann til å ro og innover fjorden bar det med dem som en pisket rotte. Thrond ville gjerne vite hva slags mann det var han hadde ombord, men fikk seg ikke til å spørre.
Mannen ymtet om at han ville få være med like helt til Ulvik og så ble det ikke snakket noe mer om det. Begge rodde av alle livets krefter og da det led til kvelds på juleaften var de ved Syselandet. Thrond takket da for hjelpen og for godt selskap og spurte om ikke den fremmede ville følge ham hjem og smake på julekosten hans. Ja, han skulle ha takk og mannen fulgte med.
Da de hadde gått et stykke, stanset mannen og sa at nå måtte Thrond først følge ham inn og smake på hans julekost. Før Thrond kom seg til å svare sto han inne i en fin stue, lys brente på grua og varmt og koselig var det. Mat og drikke ble båret fram på bordet og mennene satte seg til å ete og drikke.
Men mens de satt ved bordet, tok det til å dryppe under taket og ned på bordduken noe stygt, slimete vann med en motbydelig lukt. Thrond spurte hva det var. «Det kommer ovenfra, fra fjøsene dine dette», svarte verten. «Det har plaget oss i mange år, om du flytter fjøsene skal jeg love deg bedre lykke med dyrene dine.» Thrond ville til å svare, men med det samme ble det mørkt og sort omkring ham og da han skulle se seg om, satt han like ved sine egne hus. Nå forsto han at det var en huldremann han hadde hatt med seg på turen hjem igjen og til og med hans nærmeste nabo.
Da våren kom, flyttet han fjøsene og fra den dag av hadde han stadig god lykke med dyrene.
Litteratur
Rose, S. P. (2012). How Brains Make Memories. In P. Fara, & K. Patterson, Memory. Cambridge University Press.
Yates, F. (1999). The art of memory. London: Routledge.