En modell – fortellinger man forteller

Basert på eget arbeid som forteller, har jeg utviklet en modell som sier noe om alle fasene jeg går igjennom som forteller. Jeg tenkte jeg skulle gå igjennom modellen som en ressurs for å forstå hvordan man kan legge tilrette for muntlig fortellerkunst. Det er selvfølgelig ikke alle fasene som er aktuelle for alle. Man skal også ta en slik modell med en klype salt, den gir en oversikt, den reelle erfaringen kan ikke stykkes opp i biter på denne måten. Likevel kan den gi en oversikt over faser i en prosess og hjelpe til med å bygge opp ens kompetanse, ferdigheter og kunnskap.

Slik ser modellen ut i sin helhet:

Når man skal fortelle en fortelling, må man først ha en fortelling og man må også ha en ide om hvor den skal fortelles:

Men la meg begynne med det første steget, du trenger en fortelling. Det er ulike måter å finne en fortelling på, du kan lage en fortelling, improvisere fram en fortelling sammen med lytterne, du kan høre en fortelling, eller lese en fortelling. Det er et ordtak som sier at hele verden er full av fortellinger og av og til lar de seg fortelle. Det aller vanligste er å finne en fortelling gjennom å lese seg fram til den, og den andre vanlige måten er å finne en fortelling fra eget liv.

Her kan du finne 10 korte fortellinger du kan bruke i ulike sammenhenger.
Her finner du 10 måter å finne fortellinger fra eget liv på.

Når du har funnet fortellingen, begynner arbeidet med den. Ulike fortellinger krever ulikt arbeid, noen fortellinger er «ferdige» til å fortelles, du trenger kanskje kun å gjenfortelle den for deg selv, før du forteller den for andre. Andre fortellinger krever mer forarbeid. Jeg skal se nærmere på hvilke elementer du arbeider med da, i et senere innlegg.

Du kan lese mer om hvordan du finner fortellinger i boken min.