For en god del år siden fortalte jeg et program jeg hadde laget sammen med Mathilded Grooss Viddal, kalt «Høna som fridde til prins prump», en program basert på et norsk folkeeventyr. I helgen har jeg sittet og lest meg igjennom en eventyrkatalog og ser at høna dukker opp her og der. Hva er det med denne høna som gjør at hun egner seg som protagonist i en rekke eventyr? Jeg har vokst opp med høner og en mannevond hane. De er ustyrtelige komiske der de legger hodet på snei og lager en lyd bestående av en rekke vokaler, nede i strupen som de drar ut, mens de løfter på det ene benet for å ta et skritt. Det er som om de leter etter noe, hvilket de sikkert gjør, en stor feit mark kanskje? I en fabel, riktignok med en hane, blir en edelsten et ergelig funn, da han egentlig ønsker en kraftig mark.

Hun, høna, finnes altså i en rekke folkeeventyr og viser seg fra flere sider. Hun er ikke som en rekke andre dyrekarakterer ensidig framstilt (reven er sleip, bjørnen dum osv.), hun er mangsidig framstilt, enten som i den egenskapen å faktisk være en høne som i eventyret «Høna tripper i berget». I folkeeventyret vi fortalte var høna en driftig dame med full kontroll over natur og mennesker, mens i fortellingen om Dovrefjell framstår hun som rimelig dum, såpass dum at hun mister livet i revegapet av den grunn. I «Høna og hanen i nøtteskogen» er hun grådig, I et annet evetyr maser hun ustanselig på mannen hanen om at han må kjøpe sko til henne. I «hanen som druknet i ølkaret» sørger hun så kraftig at hele verden sørger med henne. Så hvordan kan det ha seg at høna har plassert seg godt i folketroen på denne måten?

Comments

comments