Egentlig ville jeg avlyse hele greia da jeg så det var så få lyttere, men jobben var betalt og jeg bestemte meg for å stå i det og fortelle det jeg hadde planlagt. På meg hadde jeg en ny ullkjole og jeg svettet som en gris og ga inntrykk av at jeg hadde havnet midt i overgangsalderen.
Det er nedtur å fortelle for så få, jeg trodde jeg var forbi den perioden. En slik episode sitter lenge i og tærer på selvtilliten. Kanskje jeg er en for dårlig forteller? Eller var det for lite markedsført? Eller ligger lokalene for dårlig til? Er tema for lite tiltrekkende? Kanskje en kombinasjon av dette.
Muntlig fortellerkunst er ikke helt fullt anerkjent som en kunstform for voksne, det er noe som har vært et slit i mange år og jeg ser ikke ut til å komme meg ut av den hengemyra. Jeg står ikke akkurat fram som noe bedre eksempel selv, da jeg selv sjelden lenger går på fortellerforestillinger og her burde jeg skjerpe meg. Samtidig kan jeg ikke forvente at vi fortellere skal være hverandres lyttere. Vi må kunne nå et marked utenfor den innerste ring.
Jeg har ingen løsning, jeg har vært med på drive ulike arenaer for å nå nye lyttere uten at jeg har klart å skape noe varig. I en by som Oslo burde det jo være et fortellerarrangement hver kveld, det er jo teater hver kveld!