Kilde: Folktales of Chile, edited by Yolando Pino-Saavedra

Det var en gang en mann ved navn Juan Bautista som levde sammen med sin kone, Maria Inez. Han var fattig og en dag, da han var tjue år gammel, ropte han ut at om djevelen ville gi han noen penger ville han inngå en pakt med djevelen om at han kunne tilhøre den onde selv når han ble åtti. Tiden gikk.

En morgen arbeidet han på åkrene. En fremmedmann kom gående forbi. Denne stoppet opp og sa: ”Hva var det du lovte, Juan Bautista?” ”Jeg lovet å snakke med djevelen om han kunne love meg noe rikdom.” ”Hva vil du gi tilbake?”, spurte den fremmede sleip. ”Meg selv.” ”Jeg er djevelen. La oss bli enige her og nå.” De ble enige om at mannen skulle tilhøre djevelen når han ble åtti år gammel. Den kvelden da Juan kom hjem til sitt lille hus bar han med seg tre hauger med sølv. For hver dag ble han stadig rikere og kunne bygge seg et stort nytt hjem med alt det trengte for en velstående familie. Men tiden gikk fort og snart merket Juan at han var blitt gammel. Tiden for møte med djevelen nærmet seg ubønnhørlig. Og hver dag ble denne viten som en byrde som stadig tynget han mer.

”Hvorfor er du så nedfor?”, spurte hans kone en dag. ”En gang var vi så fattige av vi knapt hadde noe å ha på oss, da var du glad og lykkelig. Men nå som vi har alt tilbringer du hele dagen med å sitte og bekymre deg.” Han sukket. Hans kone fortsatte å plage han til han omsider fortalte deg: ”Hvorfor plage meg når det likevel ikke er noe du kan gjøre? Vi er rike fordi jeg har inngått en pakt med djevelen. Og nå er det like før han kommer for å hente meg.” ”Er det alt?”, sa hans kone. ”Dette er ikke noe å bekymre seg over. Hør nå på meg! Få dine jegere til å fange alle slags fugler og bringe dem hit.” Hvordan skulle mannen redde seg fra djevelens klør med en haug med fugler? Uansett, mannen gjorde det som han kone ba han om. Imens spiste kona alt det hun kom over for å fete seg selv opp.

En morgen sa han til sin kone: ”I morgen er den dagen djevelen kommer.” ”Min kjære”, sa han kone, ”du må dekke meg med fjær fra alle fuglene. Dekk meg fra topp til tå.” Hun kledde seg helt naken og dekket seg selv med honning. Den rike mannen og hans tjenere plukket fjær av alle fuglene de hadde samlet. De festet fjærene på kona til det ikke var en eneste bar flekk igjen.

”Når,” sa hun med en dempet stemme bak fjærene, ”han kommer for å hente deg, sier du at du kan bli med så fort han kan hjelpe deg med å finne ut hva slags fugl jeg er. Om han kjenner meg igjen, vil han ta med oss begge.”

Da djevelen kom, var mannen klar til å reise. Det var bare et problem, en gåte han måtte løse før han kom til helvete. Om djevelen kunne være så vennlig å hjelpe han. Det gikk djevelen med på. Den gamle mannen ropte på fuglen og ut den kom. Kona krøp på alle fire ut døra, med rumpa først. Djevelen studerte den merkelige skapningen. Han kunne ikke kjenne den igjen. Han tenkte så det knaket. Tilslutt trakk han på skuldrene og sa: ”Ta kontrakten og behold rikdommen. Dette må være en kvinnes verk.” Djevelen forsvant i lufta. Og mannen og kona fortsatte å leve et godt liv, denne gangen fri for bekymringer.

Comments

comments