Protagonisten Nicolas Urfe, en ung engelsk mann får arbeid som lærer på en øy i Hellas. Her treffer han den mystiske Conchis, en rik mann som år en til å tenke på Picasso. Hver helg tilbringer Urfe på Conchis sted, hvor han blir fortalt den ene historien etter den andre og etterhvert blir han innviklet i et komplisert rollespill. Urfe tror spillet går ut på å kurere en kvinne ved navn Julie som han forelsker seg i. Men så viser det seg at det Urfe som er den sentrale brikken i hele spillet og den ene illusjonen settes opp etter den andre inn i en labyrint av følelser og spørsmål om hva som egentlig er sant.
Du må virkelig holde tunga rett i munnen når du leser romanen. Det er partier i romanen som virkelig er langdryge, men likevel blir du sittende å lese fordi du også ønsker å finne ut av hva som egentlig den fiksjonelle sannhet. Min utgave av romanen er dessverre preget av den del skjemmende skrivefeil, forunderlig nok.
Følgende fortelling fant jeg i tidsskriftet Parabola, publisert i 1995. Det er fortelleren Ruth Halpern som har adaptert fortellingen fra en tradisjonell kilde fra Korea. Den er inne på samme tema som Magikeren.
Det levde en gang et gammelt par, langt ute på landet, som het Yi. De levde i et gammelt hus, bak en høy mur og alle sine rikdommer og det de hadde spart hadde de i en krukke som de hadde gravd ned. Dette for at røvere og tyver ikke skulle stjele deres verdier fra dem. De levde alene for de hadde aldri fått noen barn.
Hver kveld etter at de hadde spist middag, ville fruen i huset se på sin mann og spørre med håp i blikket: «Kan du fortelle meg en fortelling?» Men herr Yi ville riste forsiktig på hodet og svare: «Jeg har ingen fortelling som er verdt å fortelle.» Så ville de begge sukke og stirre i det tomme mørket. Tiden gikk og det gamle paret lengtet etter en fortelling.
En kveld mens de satt i stillheten ute på deres veranda, snudde fru Yi seg mot mannen og spurte: ”Hvorfor reiser du ikke ut og kjøper en fortelling til oss?” ”Hva? Skal vi kaste bort penger på en fortelling. Penger som vi trenger i vår alderdom?” ”I stillhet?”, sa kona. Den gamle mannen tenkte på det. ”Kanskje du har rett. Hvem vet hvor mange kvelder vi må sitte her sammen i mørke. Det er verdt å grave opp vår krukke. Jeg skal reise allerede i morgen.”
Neste morgen var han klar til å reise. Han tok med seg en mengde penger for å være sikker på at han fikk tak i en riktig god fortelling. Og tiltross for at han verken kunne lage eller fortelle en fortelling selv, var han sikker på å finne en fortelling med stor verdi og huske hvert ord av den.
Den gamle mannen vandret ned fjellene og fulgte veien som ledet han til byen. Mens han reiste så han ikke et eneste menneske. Omsider nådde han en dal og kom til kanten av et ris jorde hvor en bonde hvilte seg ved en liten elv.
Herr Yi gikk straks til bonden og hilste høflig på han. Så sa han: ”Min kone har sendt meg avsted for å kjøpe en fantastisk fortelling. Kanskje du har en?” Bonden kjente ingen fortellinger. Han hadde aldri hørt en forteller og hadde verken fantasi eller evne til å skape en fortelling. Men han trengte penger og sa: ”Selvfølgelig har jeg en fortelling å fortelle. Jeg har en fantastisk fortelling, men det koster penger.” Yi bladde opp alt det han hadde av penger og bonden var storfornøyd, men en fortelling hadde han ikke. ”Bare gi meg et øyeblikk så jeg kan komme på den.”, sa han for å stjele litt tid. Han så seg omkring og fikk øye på en stork som jaktet på snegler og frosker og som forsiktig og elegant gikk ut i rismarken. Bonden holdt et øye med storken og begynte på sin fortelling. ”Han kommer. Skritt for skritt kommer han nærmere.” Yi nikket og gjentok hvert ord som ble sagt for å huske dem. Storken stoppet opp, med et bein i trukket opp, den la hodet på skakke. ”Nå stopper han for å høre. Han stopper for å se”, sa bonden konsentrert, mens Yi gjentok. Storken fikk øye på en bevegelse og nærmet seg langsomt. ”Han bøyer seg ned. Han kryper,” sa bonden. Yi gjentok ordene mens han stirret på bondens ansikt.
I enden av marken var det en rev som løftet sin nese i været. Med en bevegelse slo storken ut med vingene og fløy bort. ”Han har reist. Han flyr vekk. Snart er han trygg.” Bonden snudde seg mot Yi, så han rett i øynene og gjorde et lite nikk. ”Er det alt?”, spurte Herr Yi. ”Det er alt. Hvem vil vel ha mer?”, sa bonden. ”Ingen, selvfølgelig ingen, men er du sikker på at du ikke har glemt noe?” ”Fortellingen er ferdig!” Yi ville ikke innrømme at han ikke forsto fortellingen, han takket for fortellingen og betalte. Så gikk han hjemover, opp stien mot fjellene; han gjentok fortellingen om og om igjen. Da han var hjemme ropte han på kona og ba henne sette seg på verandaen. Hun satte seg ned med ansiktet mot han, hennes øyne lyste av spenning. Han tok et dypt pust og fortalte den fortellingen han hadde kjøpt. ”Er det alt?”, spurte fru Yi da han var ferdig med å fortelle. ”Selvfølgelig! Hvem vil vel ha mer?” ”Ingen, kjære!” sa hun, ”men du er sikker på at du ikke har glemt noe?” Herr Yi fortalte henne fortellingen en gang til, nøyaktig på samme måte.
Hver kveld satt de to på verandaen. De byttet på å fortelle fortellingen og fortellingen fylte hele natten. Sammen ville de sitte og undre seg over fortellingen, de prøvde å forstå meningen og de fant stadig nye tolkninger.
Ryktet om Yi’s rikdommer spredte seg. Og det kom røvere og tyver for øret. De forsto at paret som bodde så avsidesliggende ville være et lett mål. En ung tyv bestemte seg for å røve dem for deres rikdommer. En mørk natt med månelys dro han avsted. Da han nærmet seg, kunne han høre stemmer. Han bøyde seg ned og begynte å nærme seg huset i det han hørte den gamle mannen si: ”Han kommer steg for steg. Steg for steg kommer han nærmere.” Tyven stivnet. ”Han kan da umulig seg meg,” tenkte han, ”hvordan vet han at jeg er her?”. Tyven holdt pusten og ventet, lyttet og søkte med blikket i skyggene.
”Nå stopper han for å lytte! Han stopper for å se!”, lød den gamle mannens stemme. Den modige tyven bestemte seg for å ignorere han. Han krøp sammen, og beveget seg mot vinduene. ”Han bøyer seg ned. Han kryper.”, stemmen kunne høres tydeligere.
Nå ble tyven virkelig skremt. ”Har den gamle en magisk kraft som gjør at han kan se i mørket? Hvordan kan han vite hva jeg gjør? Dette huset må tilhøre et spøkelse eller en ånd. Det er best jeg stikker.” Så snudde tyven og løp alt det han maktet og i det samme hørte han den gamle si: ”Han er borte. Han flyr. Snart vil han være trygg.”
Tyven stoppet ikke. Han hoppet over muren i et sprang og løp avgårde til de andre røverne uten å se seg tilbake. Aldri prøvde noen å stjele fra de gamle igjen.