Meg: Hvordan har det gått sånn overordnet sett.
Synne: Det har jo gått bra.
Ingeborg: Det har gått kjempebra.
Thor-André (Heretter forkortet med TA): Både sånn vi føler og med tilbakemeldinger så har det gått bra.
Synne: Dette er en forestilling vi har vært trygge på når vi gikk inn i turneen. Det at lærerne ikke kom før fem minutter vi startet kunne vi blitt stressa på, men fordi vi var trygge har det gått fint. Ja, det har gått fint.
Ingeborg: Det er jo bare oss. Hadde vi hatt en stor rigg….. Det er bare oss og stemmene våre, det går lissom greit. Vi er jo trygge på hverandre.
Meg: Dere har vært i ungdoms – og videregående skole. Kan dere si noe om de ulike publikumsgruppene dere har møtt.
Synne: Vi har…. vi har hatt… Har vi hatt alle klassetrinn? Ikke tiende?
TA: Nei. Også har vi bare hatt andre klasse videregående. Som regel. Bortsett fra den ene gangen hvor vi hadde tredje klasse.
Synne: Det var blandet med åttende og niende også.
TA: Ja.
Ingeborg: Det var den største utfordringen.
Synne: Ja, det var det.
TA: Merket det veldig fort at det er mye mer prat i ungdomsskole trinnene. Likevel er det også de som gir veldig gode tilbakemeldinger etterpå.
De andre: Ja
TA: Mens andre klasse er litt mer tilbakeholden. De dør ikke allikevel, de koser seg.
Synne: Men det var jo…. Vi snakket litt om dette i går. Hvilke publikumsgrupper som var mest overraskende eller mest interessante da. Da hadde vi en voksen klasse. Det var mesteparten innvandrerkvinner. De var det en fryd å fortelle for.
Ingeborg: Ja
Synne: De lo akkurat på de rette stedene. De ble rørt på de rette stedene. En kjempefin gruppe å fortelle for.
TA: De tok det poetiske språket.
Synne: Ja.
TA: Vi hørte bare…. Når vi kom tilbake til Urd, Verande og Skuld… så hørte vi bare sånn: Åhh
Synne: Ja
TA: Stor forståelse av hva det handlet om.
Synne: Veldig gøy. Og dette til tross for at vi har ganske breie dialekter. Så gikk det veldig fint.
Ingeborg: De fleste var nok mødre. De var veldig sånn….
Synne: På lille Harald…..
Ingeborg: Ja…
Synne: Så var det en gruppe som bare var to elever. For resten hadde ikke motivasjon nok til å møte opp på skolen.
Ingeborg: Ja..
Synne: Det var en spesial klasse.
TA: For elever som har problemer med motivasjon.
Synne: Den og var kjempefin. Vi vurderte å droppe hele greia. Fordi læreren var også litt sånn….. Åssen går det med bare to og…..
TA: Eller det var egentlig han som foreslo det.
Synne: Ja
Ingeborg: Men så gikk det så veldig fint.
Synne: Og i går….
Meg: Men det betyr noe for de to…
Ingeborg: Ja
Synne: Absolutt… For de følte seg jo så veldig sett. I går hadde vi også en veldig fin forestilling for en spesialklasse på (anonymisert). Det var åttende til tiende med elever som hadde autisme eller…… hva heter det andre?
Ingeborg: Aspergers
Synne: Aspergers ja. Det gikk kjempefint.
Ingeborg: Ja, veldig.
Synne: De syntes det var så gøy og ga oss masse tilbakemeldinger.
TA: Der fikk vi den hyggeligste tilbakemeldingen.
Synne: Ja.
Ingeborg: Han lurte på om vi hadde en nettside. Nei, men det måtte vi få oss. Han ville lese mer om det. Så sier han det var bra og så går han ut og idet han gjør det sier han: Wow, det var fett.
Synne: Det var så fint, for det var en elev som hadde vanskeligheter for å prate. Språk var veldig vanskelig for han. Men så likte han dette da.
Synne: Det er selvfølgelig litt utfordrende med disse hormonelle ungdommene som ler av alt det som kan tolkes i en seksuell retning. Hvor vi har blitt overrasket over det tjernet med ”Drikk meg, drikk meg” som var så utrolig seksuell ladet. Eller når vi blir norner. At de lo så mye av det, det skjønte vi ikke.
TA: Det er jo det at vi også står med ræva til da.
Synne: Ja, ja. Det er så plutselig.
Meg: Det er de bruddene sikkert, som kommer så plutselig.
TA: Og så var det den gangen det var åttende, niende og 3. klasse. Jeg tror at det var sånn at de ville tøffe seg for tredje klassingene. Fordi de ville jobbe i mot oss.
Ingeborg: Ja
TA: De ville ødelegge.
Synne: Vi hadde i grunn gledet oss til de, fordi de var sal og scene.
TA: Ja
Synne: Da vet de jo hva vi driver med, men det gjorde de ikke.
TA: Det var hyggelig med tredje klasse etterpå. De var jo synlig irritert. De syntes det var kjempefint. De er jo folk som skal jobbe videre med kunst på en eller annen måte.
Ingeborg: Ja, de skulle igang med et fortellerprosjekt etterpå. De hadde masse spørsmål som ulike måter å fortelle på, fortellinger, det å jobbe med tradisjonelt materiale kontra personlig. Det var veldig kjekt å snakke faglig med.
Meg: Hva er det største utfordringen dere har hatt?
Synne: Den aller første forestillingen… Da hadde de satt av hele gymsalen til oss…. eller ikke hele gymsalen, men halve gymsalen hvor de delte gymsalen med et nett. Så skulle de ha fotballkamp på den ene siden og så skulle vi fortelle på den andre siden. Og vi bare… er det virkelig…. det var aller første forestilling. Er det sånn her det skal bli? Men vi sa: Hvis det finnes et mindre rom, kan vi få være der? Ja, ja. De hadde bare trodd at vi ville ha en gymsal.
TA: Det var den infoen de hadde fått fra DKS.
Synne: Ja, ja. Men da fikk vi en mindre sånn dansesal. Og da kunne vi se rett ut i gymsalen. Ballen spratt rundt omkring. Vi var så glad for at vi slapp å være der. Det kunne ha blitt en utfordring.
TA: Det vanskelig er å få fokus i starten og få de til å lytte fra første setning. Vi har begynt å prøve med å si litt krikk og krakk og sånn. Men noen ganger tuller de vekk den også.
Synne: Det er veldig vanskelig den første delen for den blir så urolig. Men jeg fikk melding av KF nå. Hun sa det var så utrolig fint i det øyeblikket dere fikk oppmerksomheten deres. Det skjer etter at… Ja, når er det det skjer. De ler jo veldig mye av oss i starten.
Meg: Når dere begynner med den kampen. Da får dere fokus. Dere får se om dere skal gjøre noe med det. Samtidig er det noe med å insistere på det dere gjør, fordi det kommer tilbake.
Ingeborg: Og det er akkurat det som er den største utfordringen. Å insistere…. at vi ikke gir oss på noe som helst vis. At vi tørr at ta det med uten at vi .. Å tørre å stå, sånn som du snakket om tidligere, å tørre å stå i pausene…for det er kjekt å komme seg videre til en plass der de kan le. Å tørre å la de rolige partiene være det de er.
TA: Så er det noe med å ikke mistolke intensjonene til elevene. Det var virke på oss som om de prøver å sabotere, men så er de veldig i det. For eksempel for han gutten som satt på første rad, han kom jo bort og sa det var bra.
Synne: Vi har vært inne på tanken om vi skulle forberede dem på hva de skal igjennom. Sånn at de ikke blir så overrasket over at vi er så insisterende i starten. Veldig mange forestillinger vi har hatt for de kule ungdomsskoleklassene så har de ledd med engang vi begynner fordi det er så voldsomt. Så om man hadde tatt en pra… eller gjort noe i starten da. Som gjorde at de ikke kom så overraskende på. Men vi har funnet fram til noe annet enn krikk krakk i begynnelsen. På ungdomskolen ihvertfall. Vi vet ikke hvordan det hadde blitt tatt imot på videregående.
TA: Det er ikke alltid det fungerer heller.
Synne: Nei, der også spolerer de.
Meg: Jeg tenker at…. en ting er… og det har jo jeg lagt på dere at dere skal se ut. Men at dere faktisk på ser på de. Å korrigere de med blikket. Som bemerkning på at dere faktisk ser dem.
Synne: Det har vi gjort noen ganger.
TA: Det er derfor vi også har blitt mer på den der å gå på en og en person. Da mener navnet på dronninger og slik, at vi henvender oss til en person. Og ikke hele gjengen. Det som allerede er i stykket da.
Synne: Så er det noe med at når man forteller og noe sitter her og prater sammen eller ser på telefonen, så er det bare å gå bort å henvende seg til de når man forteller og så går man videre. Det har funket noen ganger.
Ingeborg: Vi vil ikke arrestere de på noen måte, for det kan ha motsatt effekt.
TA: Da har de fått det til på en måte.
Synne: Da blir det ikke noe gøy for oss resten av forestillingen. Om vi får de imot oss. Nå syns de bare at vi er rare.
Ingeborg: Vi har ikke hatt noen som har satt seg på bakbeina og som ikke har giddet å høre på oss.
TA: Det var en som sovnet. Men det fikk vi vite etterpå at han hadde…… noe autisme eller noe sånt no.
Synne: Ja, han hadde autisme. Det sa læreren; det har ingenting med dere å gjøre. Han sovner alltid.
Ingeborg: Det var jo imponerende. Vi står jo der og skriker og han sov. Så har vi jo jobbet med mange ulike formasjoner i forhold til publikum. Vi har hatt halvsirkel. I går hadde vi amfi. Type forelesning….
Synne: ja, auditorium…
Ingeborg: Ja…..
Meg: Ja, ulike rom ja. Kan dere si noe om de ulike rommene? I dag var det klasserom.
TA: I går var vi i en slags sal….
Synne: En samlingssal. Som sikkert også blir brukt til en gymsal. Det var litt gymsal preg over den. Du vet de gamle gymsalene med en høy scene.
Ingeborg: Auditorium, ja.
TA: Ja
Ingeborg: Og den dansesalen.
Synne: Og et bitte lite klasserom. Mer et arbeidsrom. Det ble veldig intimt. Det var gøy det og.
Ingeborg: Der var det og mye latter i begynnelsen. Vi var jo så tett på og det ble overveldende. De hadde vi veldig på lag. Det var gøy.
TA: Så var vi i den svære forsamlingssalen. Der var vi flere ganger. Den var nesten for stor. Den ble vi veldig godt kjent med.
Synne: Hvor mange forestillinger hadde vi der? Fem tror jeg…
TA: Fire….
Synne: Fire stykker!
TA. Der hadde vi hele dagen da.
Ingeborg: Det var litt kjekt for da hadde vi det rommet som vi kom tilbake til.
TA: Da hadde vi 60 elever hver gang. Det var videregående.
Meg: (henvender meg til Ingeborg) Så hørte jeg at dere var på vår gamle arbeidsplass.
Ingeborg: Ja. Det var der vi hadde åttende, niende og tredje. Det var ingen gamle kjente. De har nok gått ut for en stund siden. Der var det jo en skikkelig dramasal, en black Box.
Meg: Er det noen rom dere har følt dere mer hjemme i?
Ingeborg: Vi ble ganske kjent på (navn på skolen). Det ble på en måte våres rom.
TA: Det ble lissom så stort. Forestillingen ble veldig ulik de mindre og mer intime rommene. I de store rommene har vi mer å fylle.
Synne: Det blir veldig mye roping, sånn automatisk. Jeg syns de mindre rommene har vært best. Hvor vi er litt nærme de.
TA: Forestillingen blir varmere på en måte i de mer intime rommene.
Synne: Og mye enklere å holde de pausene man skal. At man tørr det mye mer i et mindre rom enn i et stort rom.
Ingeborg: Det som var fjernest for meg var det auditoriet.
TA: Der var det ingen midtgang.
Synne: Og så satt de så spredt. Det ble så energisugende.
Ingeborg: Så var det den benken helt foran, så du fikk ikke kommet helt på når du ville det.
Meg: Da må dere neste gang samle de litt.
Ingeborg: Men det har vært kjekt å se hvordan vi løser det. Vi har aldri tenkt på det som et problem. Vi har tenkt: Ok, nå er det sånn.
TA: Det fører til at forestillingen aldri blir lik. Det er noen kvaliteter som går igjen, mens annet blir annerledes.
Meg: Når vi først er inne på det, jeg vil snakke om kronotoper, et litterært begrep. Det er hvordan du kombinerer tid og sted og når du forteller er det i utgangspunktet to kronotoper. Det er det som skjer i fortellingen og det som skjer i selve fortellerhandlingen. Men i deres tilfelle, er det noe som skjer mellom dere også. Hva har skjedd mellom dere, når dere har vært sammen så intenst i så mange dager?
Ingeborg: Jeg var veldig forberedt på å bli litt lei. Det har jeg ikke. Jeg føler at vi har ulike måter å fortelle på og at det har fått lov til å få plass. Vi har fellesskapet, men samtidig får vi lov til å utforske vår egen rolle. Vi har blitt veldig synkrone.
Meg: Du har med den. (Jeg legger en hånd over det ene øret.)
Ingeborg: Ja, den må jeg ha.
TA: I dag prøvde jeg ikke å hyle så høyt eller.
Ingeborg: Men de syns det er gøy da.
TA: En gang prøvde du å få kontakt med en av elevene for å….
Ingeborg: Ja, nå må dere…….
Synne: Men jeg syns det har vært veldig trygt. Jeg har aldri vært redd for å bli satt ut eller redd for at noen skal glemme noe som gjør at noe skal ødele…… Det har vært veldig trygt å jobbe oss tre sammen. Det har nesten vært litt gøy hvis noen tuller litt for da kan man prøve noe nytt… Det har aldri vært noen store vansker der.
Meg: Dere har jo etablert et forhold mellom dere to (Synne og TA). Hvor du er sidekicket til henne. Mens du er den seriøse (Ingeborg), den som har orden. Dere har laget en slags rollefordeling.
Ingeborg: Så er det en scene som de syns er løye og den har fått mer plass. Den er kjempepopulær.
TA: Det er også en fin måte å få elevene til å fokusere inn også, for før det er elevene litt overalt. Men når denne biten kommer begynner elevene å følge med. Noen ganger blir den litt lengre og andre ganger litt kortere. Da føler jeg at fokuset er rettet mot oss og ikke på hverandre hele tiden.
Ingeborg: Vi er litt misunnelige fordi han får lov til å være den kule.
Meg: Ja, men dere har de andre delene hvor de får rom til å reflektere. Det kan være noe de glemmer fordi de ikke husker helt hva som ble fortalt. Mens de andre delene skaper bilder som gjør at de husker det.
Meg: Hvordan føler dere at publikum har utviklet fortellingen for dere?
Ingeborg: Det skjer noe nytt hver gang. I den klassen med innvandrerkvinner måtte vi dempe dialekten. Og et par ganger, med den fletta som skal henge på veggen, som vi skal tørke oss i rumpa med når vi har dreti. Den var den ingen som tok, så jeg sier bæsje.
Meg: Du har lagt inn også, den fletta som henger på rumpa di og …
TA: Dabber
Ingeborg: Det er heller ikke et ord, hva ville dere ha sagt?
Synne: Dabber
TA: Spretter?
Meg: For den er ny? Den har du ikke gjort før?
Ingeborg: Ja
Synne: Men det er første gang i dag at jeg har hørt at noen har reagert eller tatt den….
Ingeborg: Ja
Meg: Jeg vet ikke helt hva det er?
Synne: Dabbe er å gjøre sånn når du har gjort noe kult.
Synne: Men så var det den ene gangen på (skole) når lyset gikk av.
De andre. Ja
Synne: Det var gøy. Det er litt vanskelig å ta inn publikum fordi vi er så satt i det vi skal si. Sånn hvis noe, for eksempel det som skjedde i dag når musikken begynte å spille. Det passet seg lissom ikke å si noe. Mesteparten av tiden har man oversett sånne ting. Men på slutten av den siste forestillingen på (skole), i den derre svære hallen holdt jeg på si, akkurat i det vi snur oss og begynner med den der: ’Hør godt folk’. TA tar sin ’hør godt folk’, Ingeborg ’hør godt folk’. Og akkurat i det jeg skal si: ’hør godt folk’, så går lyset av. Og da tenkte jeg, søren dette kan man jo ikke……. det er jo helt mørkt…. Da sa jeg: ’hør godt folk, slå på lyset’. Så kom lyset på.
Ingeborg: Det var så vanskelig å holde seg.
Synne: Det var kjempegøy og det tror jeg også at de syntes var litt artig. Men det er den eneste gangen det har passet å ta det inn.
Meg: Men når dere forteller det videre, prøv å ta det inn. Dere kan det jo så godt nå.
TA: Men tilbake til det med publikum, jeg har også begynt å rette litt på språket. For enkelte ord som mjød har de ikke skjønt. Så var det plutselig en som forsto det. Når jeg så mjød, var det en på bakerste rad som ropte fylla. Da har jeg brukt den inn senere.
Synne: Og så legger vi til. For eksempel du har lagt til klein, nice og det ler de av.
TA: Ja.
Synne: Sånne litt moderne referanser.
TA: Så har man det litt bakhodet om de ler av meg som prøver å være kul eller om de ler av ideen om at en person på den tiden bruker det ordet.
Synne: Det vi er enige om er at det er riktig type latter.
Meg: Det må man bare tåle.
Ingeborg: Jeg tror at vi tåler det og. Første dagen så rødmet jeg masse. For jeg syns det var så ubehagelig at vi skulle holde ut. Jeg hadde så lyst til å si: hvis dere hører etter så vil dere høre at det er ganske spennende. Ta det seriøst! Da lærte jeg det. For vi har hatt et fortellerpublikum tidligere, som tar det seriøst.
TA: Da de leter etter bilder og sånn. Men disse her leter etter muligheter etter å være morsomme ovenfor hverandre.
Synne: Men det er noe med at vi har begynt å slappe av med det. For vi er vant til at de ler i begynnelsen. Så får vi dem inn, etter at vi begynner å kødde. De skjønner at vi kan være morsomme og at vi ikke er der bare for å være seriøse og si noe som flyr langt over hodene deres. Vi tar det litt ned og da forsvinner den derre latterliggjøringa.
Meg: Da kan dere jo diskutere det videre og se om dere skal ha en eller annen kontrakt.
Ingeborg: En type forberedelse på formen. Det er nok noe de ikke har vært bort i før. Så en reaksjon er naturlig, men at vi kan utfordre de.
Meg: Ja, for det er ikke ren fortelling heller. Det har de nok hatt tidligere. Men det er heller ikke teater.
Synne: Det var det noen av de (skole) ungdommene som kom til oss etter en av de første forestillingene som lurte på hva det var og så hadde vi en god samtale om hva det var.
Ingeborg: Det var da DKS var der.
Synne: Ja, det var det. De kom og spurte akkurat nå DKS var der. Da kom de og sa: Å, dette var skikkelig bra.
TA: Det har vært slik ofte at folk har kommet til oss etterpå og sagt at dette var skikkelig bra. Det har føltes ganske godt det også.
Ingeborg: Det er ingen forestillinger som har føltes ille og det er godt.
TA: Vi har sett på lærerne også. Det har vært en forandring. Først har de vært litt sånn.. seriøse… og etterpå har de vært ivrige. På ungdomskolen har lærerne alltid ønsket oss hjertelig velkommen.
Ingeborg: Det er litt sånn ymse mottakelse av oss når vi kommer på skolene. Og på (skole) kom det en lærer inn og begynte å snakke med en elev. Så går han på tvers av salen og begynner å snakke med en annen lærer. Og vi bare… hallo… Når han først har kommet inn burde han ha sett at vi står der.
Meg: Det var mye verre før. Men nå har de fått en del besøk så de begynner å skjønne det.
Ingeborg: Begge de lærerne som var der unnskyldte seg.
Videre arbeid for gruppen er at de selv overtar hele forestillingen og jeg trekker meg ut. Jeg har mer enn nok å gjøre med egne produksjoner samt å følge opp nye studenter. Men dette har vært en givende prosess og jeg håper at nye fortellere kan makte å produsere forestillinger som de kan prøve å selge.