Det er fortalt at det i gamle dager levde i Syria to menn ikke langt fra hverandre. Den ene broren var rik og hadde en vakker datter. Den andre mannen var fattig og hadde en kjekk sønn. Og som du kan skjønne, så snart de to unge var i den rette alderen lovet de sin kjærlighet til hverandre. Med tiden døde den fattige mannen og den unge mannen ble alene. Men den rike mannens datter fortsatte å elske han og så ofte hun kunne fikk hun sendt han noen dirhamer så han skulle klare seg.
Da tiden var inne for giftermål, fikk den unge mannen sendt et følge av venner til sin utkåredes hjem for å be faren om datterens hånd. Men faren nektet og de måtte bringe det triste budskapet til han som elsket henne. Dette fikk hun høre om og en kveld forsynte hun seg av farens rikdommer og snek seg ut om kvelden til han som elsket henne.
Den unge mannen sov da det banket på døren. Han åpnet døren og utenfor sto hun med et muldyr og et esel. Straks satte de seg på ridedyrene og reiste derfra. Da dagen kom, gjemte de seg og sov til natten kom og de reiste videre. Slik fortsatte det til de kom til en by ved havet. Her fant de et skip som var klart til å seile. De fikk reise med skipet. Den unge mannen gikk av gårde for å selge muldyret og eselet, men da seilte skipet avsted uten den unge mannen og kvinnen ble med skipet som reiste i ti dager før det nådde en ny havn.
Da den unge mannen kom tilbake til havna, oppdaget han at skipet var borte og han ble så sorgfull at han visste ikke hva han skulle gjøre.
Da skipet nådde havn og kastet anket, sa den unge kvinnen til kapteinen:” Gå i land og kjøp kjøtt og brød og jeg skal lage et godt måltid til mannskapet.” Det gjorde kapteinen. Men straks han var gått i land, kledde kvinnen seg i hans klær og henvendte seg til mannskapet: ”Hev ankeret og seil, vi reiser videre,” skrek hun som en sjømann. Mannskapet adlød og vinden var med dem. Det varte ikke lenge før skipet var ute av syne og langt fra land. Da kapteinen kom tilbake, fant han ikke skipet. Han spurte seg om og fikk vite at skipet hadde seilt. Kapteinen forbannet seg selv og alle og gikk inn i byen og der vandret han som både en blind og døv og visste ikke hva han skulle ta seg til.
Da skipet nådde en by hvor det hersket en konge, kastet de anker der. Kvinnen iførte seg igjen en kjole og belønnet mannskapet og ba dem ikke om å frykte noe. Kongen i byen sendte bud til skipet for å finne ut av hva de ville der i byen. Budene gikk ombord og fikk se at skipets kaptein var en vakker kvinne. Dette synet beskrev de for kongen da de kom tilbake. Kongen tenkte:” Om hun er slik de beskriver henne, da må jeg ta henne til kone.” Han sendte på ny bud til henne om at hun måtte komme til hans palass. Men hun sendte budet tilbake med beskjed om at hun gikk ikke i land før hun ble omringet av førti jomfruer som lignet henne. Kongen tenkte med seg selv at det hadde hun full rett til. Han sendte bud til alle hjem om at unge kvinner måtte komme til kongens palass. Og det ble søkt og sendt til det var førti jomfruer tilsammen. Blant disse førti befant vesirens datter seg. Så gikk de førti kvinnene samlet til skipet.
Da de unge kvinnene kom gående, møtte skipets kaptein dem i sin fineste stas. Hun så at de alle var vakre, men ingen var vakrere enn henne. Hun ba dem alle komme ombord. Mat ble servert og de satt sammen til langt ut på natten og moret seg med samtaler og sang og gode fortellinger. Da natten var mørk, ba kapteinen dem om å legge seg ombord i skipet. De gjorde de. Så snart alle sov, ga den unge kvinnen ordre til mannskapet om at de skulle løsne anker og sette seil og seile videre.
Da de unge kvinnene våknet, oppdaget de at de var langt til sjøs. Den unge og kvinnelige kapteinen sa:” Frykt ikke, verken for dere selv eller den reisen dere nå skal legge ut på.” Hun snakket til dem og trøstet dem, til de alle kjente at dette var det beste som kunne skje dem alle.
Tilbake i byen kom morgenen uten at de førti kvinnene kom tilbake. Kongen sendte bud ned til havnen, med budet kom tilbake og fortalte at de fant verken skip eller jomfruer. Kongen reiste seg straks og sammen med vesiren gikk han ned til havnen for å se etter med egne øyne. Skipet var og ble borte.
Vi vet at skipet fortsatte å seile og stoppet ikke før den kvinnelige kapteinen fant en by som lå i ruiner og som ikke lenger var bebodd. De kastet anker og senket seilene. Men i det samme, fra godt gjemt bak ruinene, kom det en bande med førti røvere. De klatret ombord i skipet og ropte ut:” La oss slakte alle ombord og ta alle eiendeler.” Men kapteinen steg fram og sa med mild stemme:” Vi er førti jomfruer og dere er førti menn. La oss tilhøre dere. Og jeg som er kaptein skal tilhøre deg Sheikh.” Da røverne både fikk se og høre dette, slo de seg på brystene av glede. Kapteinen fortsatte:” La denne natten være et vitne og en velsignelse og la oss møtes. Har dere med mat, har dere lam og sau?” Det hadde røverne. “Så slakt de og bring det hit ombord i skipet og vi skal lage et måltid til dere.” Dette gjorde røverne. Kapteinen og noen andre kvinner, tok det nyslaktede kjøttet og la det i gryter og laget et festmåltid. Da maten var gjennom kokt, ble den servert. Røverne vasket sine hender, de åt og gledet seg og sa:” I natt skal jeg få en kvinne, omsider.” Så brakte kapteinen kaffe til røverne og alle drakk og alle sovnet. For hun hadde selvfølgelig blandet kaffen med sovemedisin. Kapteinen tok et sverd og hugget hodet av alle røverne og ga ordre til at alle de døde kroppene skulle kastes overbord. Den eneste hun sparte var lederen, sjeiken. Han skar hun av alt hår, og ba mannskapet sette han i land. Dette ble gjort. Deretter forsynte de seg med røvernes skatter som ble likt fordelt. Så hevet de ankeret og reiste videre.
Nå lot de skjebnen før dem dit den ville og etter noen dager på havet nådde de en ny by. Kapteinen og kvinnene kledde seg opp som mannlige slaver og gikk inn i byen. Da de kom inn i byen, så de at folk var kledd i sorg og de spurte hva som var galt. “Sultanen som hersket i denne byen er død, og vi mangler en ny hersker.” var svarte de fikk. For å velge en leder og hersker, var det slik at vesiren skulle slippe løs en fugl. Det hodet fuglen landet på ville bli den nye herskeren. Og det hadde seg slik at fuglen ble kastet i luften i det vår heltinne kom inn i byen. Og fuglen fløy over henne og landet på hennes hode. Byens folk, rike som fattige ropte ut:” Merkelig! Veldig merkelig!” De jaget fuglen bort og dagen etter slapp de ut en ny fugl. Igjen satte fuglen seg på kvinnens hode. De jaget fuglen, mens de ropte:” Dette er besynderlig, meget besynderlig.” Men uansett hva de gjorde, så landet fuglen på hennes hode. Folket sa da:” Dette er merkelig. Men Allah den allmektige har bestemt dette og ingen kan benekte det.” Så ga de henne signetringen, turbanen og satte henne på tronen. Som sultan fikk hun med seg de førti kvinnene og de tjente henne.
En dag kom vesiren til sultanen og sa:” Å du konge, jeg har en datter som både er vakker og klok og mitt ønske er at hun blir din kone. For du bør ikke herske som en ugift.” “Gjør som du ønsker”, var kongen svar. Så ble bryllupet planlagt og gjennomført. Om natten lå de side om side, men aldri berørte sultanen henne. Da brudens mor dagen etter kom til sin datter, sa datteren:” Han tok aldri på meg, ikke en eneste gang.” Moren trøstet sin datter og svarte:” Kjære datter, dette er første natt. Han skammer seg sikkert, for han er så ung. Han vet sikkert ikke hva han skal gjøre. Frykt ikke, natten som kommer vil sikkert bringe med seg noe godt.”
Men neste natt gikk som den forrige og den tredje likeens. Da sa moren til sin datter:” Datter, neste gang du ser din mann skal du kaste deg ned i hans fang. Bruden gjorde som moren hadde sagt. Hun hev seg i fanget på sin mann og sa:” Å kjære konge, er det slik at jeg ikke gleder deg i det hele tatt.” Men kongen svarte:” Du er en glede, men jeg må vite om du kan holde en hemmelighet og så skal jeg fortelle deg noe.” Det sa hun at hun kunne og kongen sa da:” Jeg er som deg, jeg er en kvinne. Men han jeg elsker er borte og jeg venter på han. Om han noen ganger kommer, skal han først ta deg til hustru og deretter skal han gifte seg med meg.” Dette gikk bruden med på. Hun gikk bort og fant en due som hun slaktet. Blodet fra duen stenket hun lakenet med. Da moren kom neste morgen, viste bruden beviset for at ekteskapet var fullbyrdet og alle gledet seg.
Så gikk det en tid og sultanen hersket, men hun tenkte stadig på det som hadde skjedd og hun lengtet etter å finne ut av hvor det var blitt av hennes elskede. En dag ba hun kunstnere til seg, hun ba dem om å lage en statue som var helt lik henne selv. Hun fikk også laget et bad og en kafe. Foran badet ble statuen satt og framfor badet og kafeen ble det fortalt at alle som kom, skulle både få bade og drikke kaffe uten å betale noe. Dette gledet folket i byen og ryktet om dette spredt seg langt.
Sultanen ga ordre til to evnukker om at de skulle sitte ved statuen og enhver som ble stående og stirre på statuen skulle de ta og bringe til sultanen. De to evnukkene gikk og satte seg framfor badet og kafeen.
Etter en tid kom hennes far til byen. Han fikk høre om badet og dro straks dit. Da han ankom, fikk han se statuen. Han ble stående og stirre og sa med seg selv:” Den figuren ligner da henne.” Men da evnukkene så han, grep de han og ledet han til sultanen. Da sultanen fikk øye på den eldre mannen, kjente hun han igjen med det samme. Hun ga ordre til at han skulle settes i et rom, hvor han kunne vaske seg og forsyne seg med mat.
Dagen etter kom han hun hadde kjær. Han hadde vandret langt og lengre enn langt og fikk høre om badet og kafeen. Men da han kom dit fikk han øye på statuen og ble stående og gråte. Han også ble grepet og ført til sultanen som straks kjente han igjen. Den unge mannen ble også plassert i et rom.
Den påfølgende dagen kom kapteinen til skipet sultanen hadde tatt. Da han kom til badet så han statuen og ropte ut:” Der er hun”. Deretter ble han tatt og ført til sultanen hvor han ble plassert i et rom.
Kongen og vesiren ankom også byen. De fikk også øye på statuen og ble stående og glo til de ble pågrepet og ført til sultanen. Da de sto framfor sultanen og så de førti slavene fikk vesiren se sin egen datter og tårene strømmet ned hans kinn. Han tenkte:” Den slaven der minner om min egen datter.” Sultanen studerte de to og spurte hva deres ærend var. “Vi har vandret langt og lengre enn langt for å finne min datter og hennes 39 venninner.” Sultanen sa de fikk kost og losji der og kongen og vesiren ble så ledet vekk.
Omsider kom piraten. Han så statuen og skrek ut:” Den statuen ligner henne. Om jeg fikk tak i henne skulle jeg slakte henne.” Da han hadde sagt dette, ble han grepet av evnukkene som førte han til sultanen som ga ordre til at han skulle settes i fengsel.
Etter en stund ga sultanen ordre om at de alle skulle bringes fram for henne. Piraten ble hentet fra fengselet. De satte seg ned og spiste og sultanen ba dem om å underholde hverandre med fortellinger. Men de svarte alle som en:” Vi har ingen fortellinger å fortelle eller annet å meddele.” “Så la meg fortelle”, sa sultanen. “Det får natten til å gå raskere. Det var en rik mann som hadde en datter og en fattig mann som hadde en sønn, slik det ofte er. Da den fattige mannen døde ønsker sønnen å gifte seg med sin kjærlighet som var den rike mannens datter. Men den rike mannen satte seg i mot. Derfor rømte de av gårde….” Så fortsatte hun fortellingen og alle tilstede kjente igjen sin del av fortellingen. Men da hun kom til røverens del, ropte han ut:” Dette er ingen god fortelling, fortell heller en annen.” Hun sa:” Det er jo bare en fortelling.” Og hun fortalte videre til hun omsider sa: Jeg er den kvinnen jeg forteller om, og de førti slavene bak meg, er de førti kvinnene.” Alle gledet seg stort over fortellingen, bortsett fra røveren. Kongen og vesiren og de førti kvinnene fikk alle gaver og dro sin vei. Kapteinen fikk et nytt skip med mannskap og reiste med glede og gode tanker om den rettferdige kvinnen. Røveren ble brent på et bål.
Hennes elskede ble gift med vesirens datter. Så ba hun sin far om lov til å knytte bånd med han hun elsket. Faren velsignet dem begge for han forsto at hans datter var den kloke av dem. Den fattige mannen ble sultan. Og sammen hersket de alle godt og lenge.