Det er fortsatt mørketid og tid tid for de mørke fortellingene.

Kilden til denne fortelling er: The folk-tales of the Magyars by Jones, W. Henry; Kropf, Lajos L., 1852-; Kriza, János, 1811-1875; Erdélyi, János, 1814-1868; Pap, Gyula, b. 1843, Published 1889

Et sted, jeg vet ikke helt hvor, levde det en ung vakker kvinne. Hennes foreldre hadde gått bort, men hun hadde en kjæreste i den landsbyen hvor hun bodde. De to var lykkelige sammen og dato for bryllup var satt.

Tiden nærmet seg for bryllup, men da brøt krigen ut i landet. Kongen innkalte alle unge menn, de skulle være med på å kjempe mot fienden. Sverd ble slipt skarpe, hester ble skodd og soldater fikk sitt utstyr. Også den vakre kvinnens kjæreste måtte delta i krigen. Han satte seg opp på en stor grå hest og sa til sin elskede: ”Jeg kommer om tre år, min kjære. Jeg lover deg at jeg skal være trofast. ” Hun fulgte han så langt hun kunne og i en flom av tårer lovet hun han at hun aldri skulle gifte seg med noen annen enn han, om hun så måtte vente i ti år.

Krigen varte i to år og freden kom. Den unge kvinnen var lykkelig over disse nyhetene, nå ville hennes kjæreste komme tilbake med de andre. Hun var utålmodig og gikk stadig til veien for å se han komme, for å møte han. Flere ganger om dagen ville hun løpe mot veien for å finne han, men ingen nyheter om hennes elskede nådde henne. Tre år gikk, det fjerde kom og gikk også, og ennå var han ikke tilbake. Nå kunne hun ikke vente mer.

Hun dro til sin gudmor og ba om råd. Den gamle kona tok henne i mot og ba henne gjøre det følgende: ”Denne natten er det fullmåne. Du skal dra til kirkegården og spørre graveren om å få en menneskeskalle. Ta med deg skallen hjem og legg den i en gryte og kok den med korn i to timer. Da vil skallen bringe deg nyheter om din kjæreste.” Den unge kvinnen takket henne for rådet og dro til kirkegården samme natt. Hun fant graveren og fikk en hodeskalle av han. Hun pakket hodeskallen godt inn og dro hjem. Der gjorde hun det hun hadde fått beskjed om. Da det kokte, kom det store bobler, så store som knytenever opp av gryta. Den unge kvinnen stirret ivrig og ventet i spenning og lurte på hva som ville skje. Brått kom det en enorm boble opp til overflaten og den sprakk med et kraftig smell. I neste øyeblikk fikk hun se hodeskallen dukke opp til kanten av gryta. ”Han har begynt”, sa skallen med en skrekkelig stemme. Da hun hadde ventet litt lenger kom to høye smell fra gryta og skallen sa: ”Han er halvveis.” Det gikk en liten stund til og tre smell kom fra gryta, skallen sa: ”Han står utenfor.” Kvinnen løp ut og der ute ved dørterskelen sto hennes kjæreste. Hans hest var snøhvit og han selv var kledd i hvitt fra hjelm til støvler. Så snart han så henne, sa han ”Vil du være med til det landet hvor jeg bor?” Selvfølgelig ville hun det og han løftet henne opp i salen.

De klemte og kysset hverandre flere ganger. ”Er det langt vekk?” ”Ja, min kjære, det er langt, men selv om det er langt vil det ikke være lenge før vi er der.” Så begynte deres reise. Da de kom ut av landsbyen, red syv riddere forbi, alle kledd i hvitt som det fineste mel.

Da de hadde ridd et stykke, sa han:

“Så vakkert månen skinner, den skinner, så vakkert det er når de døde rir, er du redd min kjære?”
”Jeg er ikke redd så lenge jeg kan se deg.”

Etter et stykke til, fikk hun se syv ganger syv rader med soldater ri forbi. De forsvant like fort som de var kommet. Igjen sa han: ”Så vakkert månen skinner, den skinner, så vakkert det er når de døde rir, er du redd min kjære?” ”Jeg er ikke redd så lenge jeg kan se deg.”

Og videre red de, og nå kom så mange hvitkledde ridende menn at hun ikke kunne telle dem. De red så nær at hun kjente de stryke henne over hennes lår. Hennes kjæreste sa: Så vakkert månen skinner, den skinner, så vakkert det er når de døde rir, er du redd min kjære?” ”Jeg er ikke redd så lenge jeg kan se deg.” ”Du er en modig kvinne, min due. Jeg ser du vil gjøre alt for meg. I ditt nye land skal du få alt det du ønsker.”

De reiste til de kom til en gammel gravlund som var omgitt av en mørk mur. Han stoppet der og sa til henne: ”Dette er ditt nye land, snart er vi vårt hjem.” Hjemmet var en åpen grav hvor man kunne se en åpen tom kiste på bunnen av graven. ”Stig ned, min kjæreste”, sa han. ”Jeg tror det er best du går først, min kjære,” svarte hun, ”du kjenner veien.” Mannen steg ned i graven og la seg ned i kista, men i stedet for å følge han, løp hun vekk så fort føttene hennes kunne bære henne og løpe inn i et hus som ikke var langt unna gravlunden. Da hun nådde huset, ristet hun i hver dør, men ingen ville åpne seg, bortsett fra en som ledet inn i en lang gang, hun gikk inn, lukket døren forsvarlig. I enden av gangen sto det en kiste hvor en død kropp lå i kista. Hun gjemte seg i et mørkt hjørne ved ildstedet.

Da kjæresten oppdaget at hans brud hadde rømt, hoppet han ut av graven og fulgte etter henne, men han nådde henne ikke igjen. Han kom til huset, banket på døren og ropte ut: ”Døde man, åpne døren for en annen død mann.” Kroppen i kisten skalv ved lyden av ordene. Igjen ropte kjæresten de samme ordene. Nå satte kroppen seg opp i kisten og for tredje gang gjentok han ordene. Den døde kroppen steg ut av kisten, gikk mot døren og åpnet den. ”Er min brud her?” ”Ja, hun gjemmer seg i et hjørne.” ”Kom, la oss rive henne i stykker.” Og med dette gikk de begge mot henne, men i det de skulle ta tak i henne, gol hanen og morgenen var der og begge de døde forsvant.

I det samme ankom en rikt kledd herremann fra et nabo rom. Ved synet av han, skulle man tro det var selveste kongen, han gikk til henne, tok henne i sine armer og kysset henne. ”Takk skal du ha. Den døde kroppen her var min bror. Jeg har gravlagt han tre hundre og sekstifem ganger, hver gang med den største pomp og prakt, likevel har han kommet tilbake hver gang. Nå har du frigjort meg fra han, nå kan du bli min og jeg din, verken spade eller jord skal skille oss.”

Den unge kvinnen takket ja til dette frieriet og de giftet seg og feiret sitt giftermål den vinteren.

Comments

comments