Burton bind 4

Det var en lærd mann som hadde trukket seg tilbake fra alt verdslig og isolert seg ute i villmarken. Der kunne han sitte i dagevis uten å lee seg for å spise eller drikke.

En dag kom det en ung vakker gutt og hilste han ærbødig. Den lærde hilste tilbake og ba han sette seg ned. Deretter spurte han hva den unge gutten ønsket. Gutten svarte: ”Mitt eneste ønske er å være her og lære av dem.” Vismannen lot han være der, og gutten var der til han ble tolv år.

En dag kom det besøk og gutten fikk høre dem snakke om sultanens datter som var så velsignet med skjønnhet at de anså henne for å være prinsessen av sin tid. Bare ved å høre om henne ble vår hovedperson forelsket. Og han sa det til sin mester: ”Min sjel lengter etter å se henne, om så bare for et øyeblikk.” Mesteren sa da: ”Men hvorfor? Du må forstå at sultanen og hans like ikke vil ha noe å gjøre med sånne som oss! Vi tilhører stammen av eneboere og bør frykte mektige menn som en sultan.” Deretter prøvde mesteren å flytte fokus over på læring, men gutten sutret og klaget og lengtet. Mesteren elsket gutten og kunne ikke stå imot guttens lengsel. ”Om det er slik at du ønsker å se sultanens datter skal jeg hjelpe deg.” Mesteren laget et pudder som han gned over guttens ene øye. Da gutten så nedover seg selv, kvakk han til og sa: ” Jeg er et halvt menneske.” Mesteren ba han dra til byen og det gjorde gutten. Og der han gikk fram stimet folket seg og utbrøt: ”Noe så rart, det er et halvt menneske.” Og flere og flere fulgte etter han. Og de høye menn i byen fikk høre om dette, de sendte bud på han og studerte han og snakket i munnen på hverandre om alt det underlige Allah hadde skapt i verden. Sultanen ønsket også å se han og ble ført fram for sultanen. Dronningen og prinsessen ville også se dette merkelige og han ble ført til haremet. Prinsessen så på han og han så på henne og han tenkte: ”Om hun ikke blir min kone, kan jeg like greit ta mitt eget liv.”

Da han kom tilbake til eneboeren, brant han av kjærlighet. Det holdt ikke for han å bare se henne, han måtte ha henne. Mesteren sa: ”Forstå at vi er asketiske folk som fjerner oss fra en verden av materiell og makt.” Men den unge svarte: ”Om jeg ikke kan sitte ved hennes side, kile henne i nakken, vil jeg heller dø.” Mesteren ønsket å gjøre alt for den unge, så han hentet pudderet og strøk det over den unges begge øyne. Dermed var han usynlig for vanlige mennesker. ”Så dra nå, men bli ikke for lenge.” Den unge mannen hastet avsted til palasset og der kunne han gå ubemerket inn til haremet og sette seg ved siden av sultanens datter. Der satt han lenge, men så kunne han ikke dy seg. Han kilte henne i nakken. Så snart hun følte hans berøring, skrek hun så høyt at alle i palasset hørte det. De spurte henne: ”Hva er galt?” ”Noen tok på meg.”, svarte hun hysterisk. Moren var bekymret og sendte etter en pleier og fortalte hva som hadde skjedd. ”Om den onde er her eller andre usynlige, skal vi røyke den ut med kamelens avføring”, sa denne. Dette ble hentet og lagt på ilden. Alt dette fikk den unge mannen med seg uten å bli sett. Men da røyken la seg, begynte øynene hans å renne og pudderet ble vasket vekk. Og midt i det kongelige haremet kunne nå alle se han. Kvinnene skrek og vokterne kom og grep den unge mannen. Sultanen ble naturlig nok rasende, kalte på bøddelen og ba denne iføre den unge mannen en sort kappe, sette han på en kamel og føre han gjennom byen, mens det ble proklamert en dødsdom. Dette ble da gjort.

Bøddelen førte han bort fra palasset; bøddelen så på unggutten og så han var vakker og han merket seg at gutten ikke fryktet døden. Han syntes synd på han og tenkte at med denne gutten følger den en spesiell historie. Han førte gutten gjennom byen mens han ropte ut dødsdommen og folk samlet seg og fulgte etter kamelen som bar gutten.

I sin hule forsto vismannen at noe var galt. Han kalte på en jennier (en ånd) og ba de om å hente gutten. Han ba også jennier om å bytte ut gutten med en gamling. De gjorde det de ble bedt om. Da folket så at den unge mannen brått var blitt gammel, skrek de ut: ”Alhamdolilah, den unge har blitt gammel.” Så kjente de igjen den eldre som en som pleide å stå på markedet å selge grønnsaker. Bøddelen selv kunne ikke forstå hva som hadde skjedd, men dro tilbake til sultanen fulgt av hele flokken med mennesker.

Da sultanen fikk rede på hva som hadde skjedd, ble han forskrekket. Han tenkte: ”Den som har makt til å gjøre dette, kan gjøre langt mer forferdelig ting. Frata meg mitt kongerike og kanskje til og med drepe meg.” Han kalte til seg vesiren og ba om råd. Vesiren sa: ”Finn den unge og tilby han din datter. Kanskje hans kjærlighet til henne er så stor at han vil spare deg. Han har allerede sett din datter og ingen ting annet kan redde hennes ære enn at de blir gift.” Vesiren sendte ut bud i gatene og disse ropte ut at den som hadde forårsaket dette som var skjedd, skulle vite at han kunne trygt komme til sultanen. Den unge gutten fikk med seg dette og var ikke sen om å snakke med sin mester. ”Jeg må reise”, sa han. ”Hvorfor det?”, sa mesteren, ”har du ikke lidd nok?” ”Ingenting kan hindre meg”, sa den unge mannen. Og mesteren sa: ”Så reis og velsigne deg.” Den unge mannen kledde seg opp som han best kunne og dro til palasset.

Der hilste han ærbødig på sultanen. Sultanen studerte han og han likte det han så, han spurte: ”Hver er du unge manne?” Den andre svarte: ”Jeg er den halve du så tidligere, og jeg er den som snek meg inn i haremet.” Sultanen ba han sette seg og de to hadde en lang samtale. Sultanen ble overrasket over den unges visdom, han snakket som en bok, en lærd over de lærde. Denne elegante talen gjorde sultanen noe forvirret og han tenkte: ”Denne ungdommen er verdig min datter.” Så sa han til den unge mannen: ”Mitt ønske er at du gifter deg med min datter, og jeg skal selv stå for vielsen.”

Så gikk det godt allikevel.

Comments

comments