Det er mandag i dag og du kommer ganske sikkert til å fortelle en fortelling om deg selv. Du forteller kanskje om noe som skjedde i helgen; eller kan hende at det skjer noe i dag som får deg til å huske noe som skjedde med deg en gang. Jeg leste akkurat en kronikk om bunadspolitiet her. Her forteller kronikkforfatteren noen anekdoter basert på egne erfaringer. Disse anekdotene er gode eksempler på hva som skjer når du forteller innenfor en bestemt kontekst.

Det første handler om posisjonering. Å fortelle en personlig fortelling innenfor en bestemt kontekst handler ofte om å posisjonere seg innenfor denne konteksten. Man skaper et tydelig referansepunkt innenfor et bestemt fellesskap. Men det handler ikke bare om hvordan man plasserer seg på et ytre, globalt nivå, men også om hvordan man posisjonerer seg selv og andre i selve fortellingen. Dette skjer både bevisst og ubevisst. Slike posisjoneringer kan sees gjennom hvordan man referer til seg selv og andre i fortellingen, samt hva slags indre fokus man skaper i fortellingen. Forteller man f.eks. en fortelling fra barndommen, er da fokuset et barns fokus eller den voksne fortelleren? Denne ytre og indre posisjoneringen er påvirket av fellesskapet man forteller seg inn i, men dette er en gjensidig vekselvirkning, det påvirker også fellesskapet man forteller i.

Det andre elementet handler om kroppsliggjøring. Den jeg er når jeg forteller til forskjell fra den jeg var i fortellingen jeg forteller, er en kroppsliggjøring fordi jeg skiller mellom meg nå og meg da. I tillegg kroppsliggjør vi fortellingen gjennom å bruke verd som er knyttet til fysiske handlinger som jeg gikk, løp, løftet opp eller lignende. Våre kropper representerer en romlig og temporal orientering i fortellingen. Dette igjen fører til at fortellingen får et konkret språk til skille fra informasjonens abstrakte språk.

Det tredje elementet er erfaringer. En fortelling bygger på menneskelige erfaringer og erfaringene gjør det mulig for lytteren å gjenkjenne disse erfaringene, å sette seg inn og forstå «hvordan det føltes som» å oppleve en gitt situasjon. Min subjektive kognitive bevissthet (qualia) gjør at erfaringen framstår som en opplevelse og dermed fortellbar.

Disse elementene er også med på å skape nye fortellinger. Når noen leser kronikken med anekdoter nevnt over, vil de sikkert komme på egne opplevelser knyttet til samme tematikk. Det kan da være at denne mandagen blir en mandag for fortelling av bunadsfortellinger.

Kilde: David Herman Storytelling and the sciences of mind

Comments

comments