Eder

Det var engang en fattig kone som hadde tre døtre. Hun oppdro dem etter beste evne, men ettersom tiden gikk ble kona både gammel og trett og endag døde hun. De to eldste døtrene delte arven seg i mellom og satte seg til å vente på friere. Alt den yngste fikk, som ble kalt for Eder, var et bakstetrau, et kosteskaft og et forkle. Det var ikke til å leve av, så hun tok sin arv under armen og dro ut i verden for å finne lykken. Hun dro til nærmeste kongsgård, det var verden nok for henne, og ba om å få arbeid der. Det fikk hun. Hun skulle få vokte hønene, og dette arbeidet gjorde hun riktig bra. Hønene ble feite og fine og kongen likte henne godt. Men hennes søstre fikk nyss i dette og ble misunnelige. Dermed satte de ut et rykte om at Eder hadde sagt at hun kunne skaffe en lysestake som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone, sa kongen ”Jeg hører du kan skaffe lysestaken som kunne lyse av seg selv, enten det var sol eller måne, dag eller natt”. ”Det har jeg verken tenkt eller sagt”, sa Eder. Det ville ikke kongen høre på, når han først hadde fått det i hodet, kunne han ikke tenke på noe annet og han sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg, men hun ba om en neve med salt og det fikk hun.

Eder tok med seg bakstetrauet, kosteskaftet og forkleet og gikk ned til sjøen. Hun satte bakstetrauet på sjøen som om det var en båt, hun brukte kosteskaftet til mast og forkleet til seil, og hun lot vinden føre henne avgårde. Etter et stund kom hun til en strand og der sto det et lite grått hus. Hun gikk i land og opp mot huset. Hun klatret opp på taket og kikket ned i skorsteinspipa. Der nede fikk hun se lysestaken stå og skinne og en stor trollkjerring som sto og kokte grøt. Trollkjerringa snudde seg vekk, Eder lot saltet drysse ned i grøten. Da kjerringa smakte på grøten, var den så salt at hun ble tørst. Hun tok en bøtte og gikk ut til brønnen for å hente vann som hun skulle spe ut grøten med. Eder sprang ned fra taket, inn i stua, tok lysestaken og løp til sjøen. Hun skjøv skipet sitt fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel hende!”, svarte Eder. Da Eder nådde kongsgården, ble kongen så glad at han ga henne en rikelig belønning og fra nå av skulle hun passe grisene.

Søstrene likte dette ikke og ble enda mer misunnelige og satte ut et rykte om at Eder hadde sagt seg god for å skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Da Eder sto framfor kongen der han satt på sin trone han sa ”Jeg hører du kan skaffe den hesten som hadde gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein”. Eder nektet for det, men det nyttet ikke. Kongen sa: ”Det har du sagt og det skal du gjøre! Klarer du det, skal du få god belønning, men klarer du det ikke går det deg riktig ille!” Eder hadde da ikke noe valg og hun ba om lin. Det fikk hun. Det gikk likeens nå som sist, hun drev på sjøen og kom til den grå stua. Der sto hesten og beitet. Eder gikk opp til hesten og stappet bjellene med lin slik at de ikke skulle lage lyd. Så leide hun hesten ned til sjøen, plasserte den i skipet sitt og skjøv det fra land, satte seg i det og lot vinden ta tak i seilet. Da hun var kommet et stykke ut på vannet, kom trollkjerringa løpende. Hun ropte ut: ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja” ”Kommer du tilbake?”, spurte trollkjerringa. ”Det kan vel være!”, svarte Eder. Vel tilbake på kongsgården, ble kongen så lykkelig at han belønnet henne rikt og fra nå av skulle hun få passe kyrne.

Men du vet hvordan det gikk. Søstrene ble rasende og satt ut ryktet om at Eder kunne skaffe den grisen som når du skar litt flesk av var fortsatt var like hel. Ryktet nådde kongen som straks fikk tilkalt Eder. Kongen beordret henne til å gjøre det enten hun ville eller ei, og hun skulle bli rikt belønnet hivs hun maktet det og straffet hardt hvis hun ikke klarte det. Eder ba om en sekk med gryn og dro av gårde, over vannet og til stua. Der fikk hun se grisen, Eder strødde en sti av gryn ned mot bakstetrauet og grisen fulgte dette. Men idet hun fikk grisen om bord, kom trollkjerringa løpende. ”Er det du som har tatt lysestaken som kan lyse av seg selv, enten det er sol eller måne, dag eller natt?” ”Ja”, svarte Eder. ”Er det du som har tatt hesten som har gullbjeller og sølvbjeller på hvert sitt bein?” ”Ja”. ”Da er du min!”, sa trollkjerringa og grep Eder etter fletta og bar henne inn i stua. Der stengte trollkjerringa henne inn i et kott for å fete henne opp slik at de kunne slakte henne.

Dagen kom da hun skulle slaktes. Trollfar skulle være hjemme og koke middagsmat, mens de andre gikk ut for be sine slektninger til gjestebuds. Han slipte øksa, slapp Eder ut av kottet og ba henne legge seg på stabben. Men Eder lot som hun ikke forsto og ba han om å vise henne hvordan. Trollet la hodet på hoggestabben og Eder var ikke sen om å ta øksa og hogge av han hodet. Hun tok skrotten og la den i gryta, hodet la hun i senga slik at det så ut som om han lå og sov der. Deretter tok hun grisen og seilte sin vei.

Da trollene kom hjem med sine gjester, begynte de å forsyne seg av maten. De kom på gamlingen også burde å få noe. De sendte den yngste inn for å vekke han. Trollungen kom tilbake bærende gamlingens hode og da ble de andre så rasende at de sprakk.

Da Eder kom til kongsgården, fikk hun så rikelig med belønning at hun levde godt i resten av sitt liv uten å bry seg om søstrene.