Kilde: Ein Soge-Bundel, Utgjeven av Det Norsk Samlaget, Christiania 1869
Det var en gang en kar som var på vei hjem etter at han hadde vært og tjent kongen. Etter å ha reist et stykke kom han til en høyde og på midten av den høyden lå det en hest skrott. Tett ved satt det en løve, en bjørn, en skrubb og en rev og en maur og en falk og alle ville de ete men ingen torde det. Karen gikk ut av veien og ville skynde seg derifra. Men løven festet øynene på ham og sa: «Kan du dele den imellom oss, så vi alle blir fornøyde og mette og du skal få all vår styrke og alt vårt mot, hver gang du ønsker deg det.» «Ja, jeg skal prøve,» svarte han. Så hugget han av lårene for løven, bogene for bjørnen, skroget for skrubben, sidene for reven, hodet for falken og ryggen for mauren. «Du er minst så du kan smyge deg inn og spise margen du,» sa han.
Han ble sittende til de hadde spist, de var alle fornøyde og mette. Deretter reiste han videre. Han kom til en kongsgård og der var det en gjeter som gjette tretti griser og hver kveld mistet han en gris. Likevel dro han hver morgen ut med tretti griser, fordi kongen fikk lånt en gris.
Karen fant kongen ute på tunet, der sto han og hugget ved. Han ba om å få tjeneste. «Hva kan du gjøre?» ville kongen vite. «Det er det samme for meg, det du setter meg til kan jeg gjøre. Bortsett fra å lyve og stjele, det må kongen gjøre selv.» Jo, kongen ville gjerne ha ham til å arbeide for seg: «Om du kan følge gjeteren som gjeter grisene og prøve å berge den grisen jeg mister hver dag.» «Hvor blir det av den?», ville mannen vite. «Det er en rise som jeg har lovet å gi en gris hver dag og det må jeg holde.» «Ja, det hadde det vært morsomt å være med på,» sa karen.
Gjeteren dro ut tidlig om morgenen, og mannen fulgte etter. De gjette til de kom til noe bratt, da ble gjeteren så redd at han sprang fra både griser og alt sammen fordi han tenkte at det var risen som kom. «Ja, du er jo den rette gjeteren du!» sa karen. «Ja, men jeg var så skremt, jeg er så redd at jeg torde ikke annet enn å springe min vei, jeg».
Da det hadde gått en liten stund, kom det en rise så stygg og fæl og vond. «Hvor er grisen jeg skal ha i dag.» sa han. «Jeg tenker at du har fått nok griser!» sa karen. «Det skal vi fristes om», sa risen. «Ja, det hadde vel vært moro det,» sa karen. «Løve styrke og Løve mot», sa han. Så satte han på risen og til å klore og bite så styggelig. Risen slo og spente og løva beit og klorte.
«Ulv styrke og bjørnemot», sa mannen. Da ble han dobbel så god og han gjorde ende på risen i en håndvending.
Om kvelden kom gjeteren hjem med alle grisene. «Hvordan kan det ha seg at du kommer hjem med alle grisene?», spurte kongen. «Det var en kar som kom etter meg og skapte seg om til en løve og en bjørn og drepte risen.» «Det var en snill kar,» sa kongen.
Nå var det slik at kongen hadde tre døtre, de to eldste hadde han mistet til et troll. Den yngste datteren var igjen, men ingen slapp inn til henne, bortsett fra ham selv. Hun hadde et vindusspeil hun kunne se ut av.
En dag ba hun så pent om at hun måtte få gå ut, hun så det andre reke ute på veien og i gatene, mens hun måtte støtt sitte inne. Nei, han torde ikke slippe henne ut. En dag skulle kongen reise ut på en lang ferd. Han sa til fremmedkaren: «Nå setter jeg deg til å vokte min datter, om du tror du kan slippe inn til henne.» «Jeg slipper alltid inn, der du slipper inne», sa han. Så tok kongen ut. Karen sto utenfor og glodde på det huset som hun var inni. «Falke-styrk og falke-mot!» sa han og fløy og landet på noen høye svaler som var på høyde med vindusspeilet. Da han kom dit, var det trapper overalt. «Reve styrk og Reve kroker», sa han, så ble han en rev og sprang omkring i trappene som en katt. Da kom han endelig til døren og kikket gjennom nøkkelhullet. Der inne satt deg en ung møy på en stol og kjemmet håret. «Maur styrke og Maur mot» sa han og krøp gjennom nøkkelhullet. Da han kom gjennom døra ble han igjen en mann og jenta ble så redd at hun hvinte. «Du skal ikke være redd», sa han, «for jeg er en mann.» Så fortalte han hvordan han hadde fått makten til å skape seg om. De ble da gode venner.
Hun ba så pent om at hun kunne få slippe ut. «Jeg tør nok ikke slippe deg ut», sa han. «Jeg kan miste deg. Risen kan komme og ta deg.» Nå fortalte han at han hadde drept den risen som tok grisen. «Ja, når du har drept grise-risen, så dreper du risen som tar meg og.» Og så ba hun og fristet om at hun måtte ut, om bare en liten stund, så hun kunne puste fritt.
Så kom kongen hjem igjen og gutten fortalte at hun fristet og ba om å få slippe ut. Hun burde få slippe ut, bare for en liten stund. Jo, men da måtte gutten passe på henne. Så slipte de henne ut. men det var ikke lenge før det kom en svart dott, som en sky så det ut som det var og tok henne og for av gårde med henne.
«Falke-Styrk og Falke-Mot!» Risen foran og han etter, som en falk. Så kom de til et stort Berg; og der ble de borte for ham.
Risen for inn og alt var som sunket ned i jorda. Det var mange ganger inn i berget. „Reve-Styrk og Reve-Krokar!» Han sprang inn så langt han kunne, til han ikke kom lenger. Det var en liten glippe, og der innenfor fikk han øye på de tre kongsdøtrene som satt på en benk og kjemmet seg. Maure- Styrk og Maure-Mod!» Han ble til en maur og krøp igjennom sprekken og opp leggen til den yngste. Hun kom på hva dette var og ba risen om å få ut lite grann. Ja, det kunne hun, men hun måtte ikke bli lenge. Da de kom ut var han kar igjen. «Kan du gi meg det råd for hvordan jeg skal frelse dere?» spurte han. «Er det ikke du som drap grise-risen», spurte hun. Jo, det stemte det. «Så reis dit og ta hjertet og levra og lungene ut av risen og kom hit med det. Du kan komme inn på samme vis som du kom i dag. Men du må legge det et stykke unna. Så rømmer vi og du kaster hjertet, levra og lungene på fjellet. Det sprenger alt i hundre biter og vi er frelste.»
„Falke-Styrk og Falke-Mod!» og kort etter kom han til det stedet grise-risen lå død. «Løve styrke og løve mot!» sa han og rev risen i filler og tok hjertet, lever og lunger og stappet det i en sekk. „Falke-Styrk og Falke-Mod!» så var han igjen en falk og fløy til berget. Der la han sekken et stykke unna. Han ønsket seg om til en rev og smøg seg inn i grottene til han kom til den innerste sprekken. Han ønsket seg om til en maur, krøp igjennom og opp beinet til den yngste kongsdatteren. Hun ba om at de måtte få gå ut alle tre. «Det kan dere, men kom raskt tilbake!» sa risen, det lovet de.
Da de kom ut, gikk de et lite stykke ifra berget og han ble kar igjen. Han kastet hjertet, levra og lungene opp på fjellet og fjellet tok ilde og brant og sprang i stykker, både berg og rise, i smuler. Det ble det en vakker gård, så vakker som de aldri hadde sett, der riseberget hadde vært. Og det kom to unge prinser ut av gården og gikk bort til gutten og nevetakket ham for hjelpen han hadde gitt dem.
«Vi var fanget i dette berget, men nå er vi frelst. Vi skal ta hver vår kongsdatter, om de vil, og rikdom er det nok av til oss alle. Du tar den du ønsker av kongsdøtrene.» «Jeg vil helst ha den yngste,» sa karen. Så ble kongsdøtrene spurte om de ville vie seg med dem. Ja, det ville de. De sendte bud etter kongen, og kongen ble både glad og lykkelig og sa de måtte ha døtrene og ingenting skulle de mangle. De kunne dele riket seg imellom.
De hadde rikdom nok og hvert sitt rike ved siden av berget som hadde tilhørt risene.
Nå holdt de et treganger gjestebud og dit kom alle venner og frender, alle kongens folk og deres folk og de drakk gjestebud. Da er det ikke mer om den saken.