Denne fortellingen har jeg funnet bare en variant av i samlingen Norsk eventyrbibliotek. Fortellingen ble skrevet ned i 1910.
Fluene hadde funnet seg en gampeskrott og der levde de et særdeles godt liv. De kunne fly og surre rundt og lande på et fullt måltid, et godt hjem hadde de der også. Så kom dyrene og jaget dem vekk og de små måtte vike for det de så på som kjemper. Fluene ergret seg og ville ikke gi seg og foreslo at de skulle kjempe for sin rett. Fluene og dyrene ble enige om at de skulle krige. Hver hær valgte seg en fører. Dyrene valgte bjørnen som hærfører og reven skulle hjelpe han. Reven sa at alle dyrene måtte holde et øye med hans hale. Når den sto opp, gikk krigen deres vei, men hang halen så tapte de krigen.
Fluene hadde funnet seg en gampeskrott og der levde de et særdeles godt liv. De kunne fly og surre rundt og lande på et fullt måltid, et godt hjem hadde de der også. Så kom dyrene og jaget dem vekk og de små måtte vike for det de så på som kjemper. Fluene ergret seg og ville ikke gi seg og foreslo at de skulle kjempe for sin rett. Fluene og dyrene ble enige om at de skulle krige. Hver hær valgte seg en fører. Dyrene valgte bjørnen som hærfører og reven skulle hjelpe han. Reven sa at alle dyrene måtte holde et øye med hans hale. Når den sto opp, gikk krigen deres vei, men hang halen så tapte de krigen.
Fluene valgte den kloke tordivelen som sin fører og faktisk myrhauken tilbø seg å hjelpe han. Myrhauken som satt i et tre hadde hørt hva reven sa.
På avtalt dag møttes de to hærene til kamp. Myrhauken dro til vepsen og fortalte hva reven hadde sagt og ba om hjelp. Da hærene brast sammen, var vepsen på plass. Reven satte rumpa i været. Men vepsen var der og stakk han. Reven ristet på den ene foten og satte halen i været igjen. Så stakk vepsen engang til, og da datt reverumpa ned mellom beina på reven. Dyrene forsto at de hadde tapt og dro vekk. Fluene feiret seieren med å flytte inn i gampeskrotten igjen. Og de lot myrhauken få forsyne seg fritt.