Du tørket deg i ansiktet, kanskje for å fjerne trettheten. Du kastet et nesten nervøst blikk rundt deg, det var bare oss to på bussen, foreløpig. Det ene kneet ditt var tydelig urolig. Kanskje du var stresset for å ikke rekke flyet. Når jeg så deg tenkte jeg på det jeg hørte da jeg var ung, små mennesker skriker høyest. Det passer litt på deg. Du er sikkert en hyggelig mann, Per Sandberg. Du virker engasjert og snakker fra levra, noen ganger … eller kanskje nokså ofte, sier du ting som burde være upassende for en voksen mannlig politiker. Der på bussen så du liten og fortapt ut.
Men jeg kan ikke utstå dine meninger. Da jeg var 19 sørget dine likesinnede for en følelse av å være til byrde. Jeg var nemlig alenemor, noe av det verste Hagen kunne tenke seg på slutten av 1980 tallet. Å være alenemor var likeens med å være snylter, å stadig bli påminnet om at man var en annenrangs borger kan fort bli en oppfyllende profeti som smitter over på det barnet man har omsorg for. Heldigvis skjedde ikke det med meg, jeg ville vise dine likesinnede at til tross for deres motforestillinger skulle jeg bli et lykkelig menneske og få drive med deg ønsket på egne premisser. Nå er jeg alenemor og kunstner, mitt ene barn har afrikansk far, altså er jeg dine øyne sannsynligvis en enda større snylter. Men jeg lever av det driver med og betaler min skatt slik at du får betalt for å snakke fra levra.
Du pretenderer å representere ”folket”, meg vil du aldri evne å representere. Likevel, Per Sandberg, om bussen hadde vært full, skulle du få sittet ved siden av meg. Og jeg ville ha latt deg være i fred.