Vi kan ikke leve evig, men iboende i oss bærer vi likevel tanken om en evighet. Jeg tror vi har et enorm potensiale, men fordi vi søker etter det som er utenfor, glemmer vi de mulighetene vi faktisk selv bærer i oss.

Følgende fortelling hørte jeg av Issaka Sawadogo i 2000.

Det fortelles at menneskene en gang var som guder. De hadde krefter og kunne leve for alltid. Men denne kraften misbrukte menneskene og Brahma bestemte at menneskenes guddommelighet skulle fjernes.

Gudene møttes for å diskutere hva de skulle gjøre med den guddommelige kraften som menneskene en gang hadde hatt. De var alle enige om at den måtte gjemmes bort, men hvor? En gud foreslo: – La oss gjemme den dypt ned i jorda, så dypt at mennesker ikke vil kunne grave der. – God ide, sa Brahma, men det går ikke. For en gang i framtiden vil menneskene kunne lage dype tuneller og så vil de finne kraften.

-Så la oss gjemme den i havet. Mennesker kan jo svømme dypt ned i havet, sa en annen gud. – Jo, sa Brahma, en gang vil menneskene kunne dykke dypt. En tredje gud mente at de kunne gjemme kraften i himmelen. Mennesker kunne jo ikke fly. – En gang i framtiden vil de også kunne fly, sa Brahma.

Gudene stønnet. – Det er da ingen steder vi kan gjemme kraften, sa de i munn på hverandre. Menneskene vil alltid kunne finne den.

-Det er et sted de aldri kommer til å lete, sa Brahma. – Det er et sted vi kan gjemme kraften. Og det er dypt i mennesket selv, for der vil de aldri finne på å lete.

Comments

comments