Det er bare et halvt år siden jeg skrev deler av dette innlegget. Jeg fikk et behov for å se på ensomheten en gang til. Det er en frykt for det ensomme, kanskje det bunner i en frykt for døden. Døden som den ytterste nakne ø der ingen kan bo.

Eller er det en frykt for en selv? Du er et nakent jeg ikledd drømmer og håp. Jeg tenker på faren min som dyrket fram ensomheten og i dette en verden bestående av utopier og drømmer som for oss fremsto som løgner. Før han døde, og er det ikke forunderlig, var Daniel den siste han ringte til. Den eneste han ennå ikke hadde brutt tilliten til. Daniel bar alltid dårlig samvittighet for dette, for han forsto aldri hva min far ønsket å fortelle han.

Da jeg vokste opp på et lite sted var ensomheten en reell, konstant faktor og et sosialt stigma. Min mor som var alenemor var en trussel mot bildet av kjernefamilien og ble gjerne isolert av “småborgerskapets smålighet”. De eneste aksepterte enslige var enkemenn eller enkefruer fordi de var jo de egentlige enslige og ikke en alenemor som hadde kommet seg ut av et voldelig ekteskap. Det var en valgt ensomhet og en trussel mot flokken av samhørighet. Denne stigmatiserende utenforskapenheten arvet vi barna. I tillegg til å bo på et lite sted, unna andre folk, var det lite rom i det sosiale herberget. Jeg hadde svært få venner før jeg kom i ungdomskolen. Min bestevenninne var en jente som kom i feriene, i hennes øyne kunne jeg være den jeg ønsket å være og sammen utforsket vi planeten Mars, lærte oss fremmede lissomspråk og laget radioprogram vi tok opp på kassettspiller.

Jeg skjønner godt at det er smertefullt å føle seg ensom som ungdom. Vi har ikke lenger et fellesskap med en kjerne i en storfamilie, vi finner fellesskap utfra andre koordinatorer som arbeid, hobby og interesse. Og vi operer med flere fellesskap. Og alle fellesskap er ikke nødvendigvis fysiske i sitt nærvær, et virtuelt nærvær kan også være sosialt stimulerende.

For meg er den nærmeste fortrolige, nettopp ensomheten. Det er så mye støy i rommet rundt oss at det å være alene er befriende. Jeg savner ingen mann eller det å pleie tette vennskap utover det som naturlig byr seg i en hverdag, som samtale med herlige kollegaer eller en fem minutter på hjørnet med en nabo. Å møte familien noen ganger i året er mer enn nok for meg. Vi er forskjellige og for noen av oss er det fint å være sammen med ensomheten.

Den aller mest truende ensomheten er når du mister meningen med livet. Jeg ser for meg folkeeventyret ”Risen som ikke hadde noe hjerte på seg”. Risen er så isolert fra alt meningsskapende at selv hjertet er godt gjemt bort. Denne totale ensomheten gir risen selv et i utgangspunktet evig liv, men alt rundt han er av stein, livløse statuer som en gang var unge mennesker ridende lykkelige gjennom dalen. Når risens hjerte brister, uttrykkes det en smerte. Det er som Karin Boyes dikt ”Ja visst gör det ont när knoppar brister.”

Comments

comments