Før tok jeg mye drosje, det var en rask bro til alt jeg trengte å rekke. Det var ikke status å kjøre drosje, men praktisk da jeg ikke selv har sertifikat. Spesielt når jeg hadde flere oppdrag i løpet av en dag. Nå «booker» jeg meg ikke lenger på den måten og jeg bor såpass sentralt i Oslo at jeg kan gå de fleste steder. Det skyldes fordi jeg har opplevd det som gradvis ubehagelig å ta drosje, ikke fordi jeg har opplevd noe direkte selv, bortsett fra den ene hendelsen jeg skal fortelle om nedenfor, men det er et eller annet som ikke føles helt trygt når jeg tar drosje. Det er som et ønske om å se hva som er bak deg, men likevel være tvunget til å se framover. Det kan være små kommentarer, en holdning som kommer fra framsetet. Det skjer allerede fra da jeg stiller meg i drosjekø og må ta den drosjen som står først, jeg får ikke selv velge drosjen, men føler meg tvunget til å ta den første i køen. Og så er jeg en tanke redd for å sitte i bil. Men det er kanskje hendelsen som jeg skal fortelle om, som har følt til en anelse utrygghet når jeg sitter på i en drosje eller taxi som det nå gjerne kalles.

Før syntes jeg det var trivelig å ta drosje, vi kunne snakke sammen og jeg fikk stadig fornyet mitt fortellermateriale gjennom å høre historier om karakteren Egal Sadat av ubarberte sjåfører. Det får jeg ikke lenger, kanskje er det derfor?

Uansett tilbake til min mer urovekkende opplevelse. Det var vinter, tåkefullt og jeg skulle ta drosje til et oppdrag jeg hadde utenfor sentrum av Oslo. Drosjesjåføren, en gråsprengt en, fungerte som en som geleidet meg til det stedet jeg skulle være.

På veien dit måtte vi kjøre forbi en ungdomsskole – for mange et skrekkens sted. Drosjesjåføren kjente tydeligvis ruten for jeg kunne ane en stressfull irritasjon i det vi nærmet oss. På en ungdomsskole kan elevene gå ut av skolegården i storefri og det var nok det som irriterte sjåføren. Ved skolen var det et trafikklys og i det vi nærmet oss skolen lyste det rødt for de gående og sjåføren hadde altså grønt lys. Likevel var det en liten guttegjeng som beveget seg ut i gangfeltet, disse guttene tenkte nok ikke over at lyset var rødt, de var pubertale og opptatt av å snakke om sitt. Sjåførens irritasjon økte, kanskje hadde han et inderlig ønske om å gi guttene en lærepenge, han ga bilen gass, det hvinte i hjulkapsler. Jeg fikk et indre gisp som jeg så gulpet ned. Sjåføren mistet kontroll over bilen og kjørte da inn i en av guttene, i hans hofte og gutten gikk rett i bakken. Sjåføren klandret selvfølgelig den unge gutten og jeg følte meg helt i klemma der jeg satt i baksetet. Jeg kom meg fram til oppdragsstedet, lettere oppskjørtet.
Senere måtte jeg være vitne i den saken som oppsto.

Comments

comments