Før syntes jeg det var trivelig å ta drosje, vi kunne snakke sammen og jeg fikk stadig fornyet mitt fortellermateriale gjennom å høre historier om Egal Sadat. Det får jeg ikke lenger, kanskje er det derfor?
Uansett tilbake til min mer urovekkende opplevelse. Det var vinter og jeg skulle ta drosje til et oppdrag jeg hadde utenfor sentrum av Oslo. På veien dit måtte vi kjøre forbi en ungdomsskole. Drosjesjåføren kjente tydeligvis ruten for jeg kunne ane en irritasjon i det vi nærmet oss. På en ungdomsskole kan elevene gå ut av skolegården i storefri og det var nok det som irriterte sjåføren. Ved skolen var det et trafikklys og i det vi nærmet oss skolen lyste det rødt for de gående og sjåføren hadde altså grønt lys. Likevel var det en liten guttegjeng som beveget seg ut i gangfeltet, disse guttene tenkte nok ikke over at lyset var rødt, de var pubertale og opptatt av å snakke om sitt. Sjåførens irritasjon økte, han hadde nok et inderlig ønske om å gi guttene en lærepenge, han ga bilen gass. Sjåføren mistet kontroll over bilen og kjørte da inn i en av guttene, i hans hofte og gutten gikk rett i bakken. Sjåføren klandret selvfølgelig den unge gutten og jeg følte meg helt i klemma der jeg satt i baksetet.
Senere måtte jeg være vitne i den saken som oppsto.