Jeg syns dette folkeeventyret er interessant og den gir et slags assosiasjon til gresk mytologi. Det litt arkaiske språket har jeg ikke gjort noe med.
Det levde et par ektefolk som ikke hadde barn. Mannen var fisker. Hver gang han var ute og fisket, sukket og klaget han over at han ikke hadde noen barn. Mens han en dag satt og klaget over at han var barnløs, steg det en havfrue opp i båten til han og sa: Unge mann. Reis et annet sted for å fiske, og den største fisken du får, skal du la dine kone tilberede og spise. Når hun spiser denne vil deres ønsker bli oppfylt. Mannen trodde straks på havfruen og rodde til plassen. Med det samme han hadde kastet ut fikk han en stor fisk, som han øyeblikkelig rodde i land med og ga til sin kone. Konen kokte den og lot den stå i vinduet for å avkjøle. Mannen som hadde vært ute et ærende kom hjem både trett og sulten. Da han fikk se fisken, spiste han den, uten å vite at det var den som skulle oppfylle deres ønske. Da konen etterpå kom tilbake og så at fisken var borte ble hun fortvilet og ropte ut at nå var fisken borte og med den alle deres glade forhåpninger. Mannen ble fra den dagen av sørgmodig og tankefull og forsøkte flere ganger å få havfruen i tale, men den gang forgjeves.
En dag mens han satt ved stranden og med bedrøvelse tenkte på havfruen, la han merke til at hans ene ben var så tykt og opphovnet, raskt tok han av seg klærne, grep sin kniv og skar et dypt snitt i kneet. Til sin store glede og forbauselse falt det ut et vakkert pikebarn. I all hast sprang han hjem for å fortelle sin kone den gledelige nyheten. Men i sin iver glemte han barnet og da de begge kom ned til stranden, var det borte. En gribb hadde nemlig bemektiget seg det og ført det til sitt rede, som lå i nærheten av kongsgården i et stort tre.
En dag kom kongen med et stort følge forbi treet og fikk snart øye på jenta opp i redet og overtenkte raskt hvordan han kunne redde henne, for treet var høyt og redet lå utpå noen tynne grener, slik at ingen våget seg opp dit. Tilslutt kom man på det råd at man skulle kaste et garn over treet og på den måten fange piken. Dette gikk.
Hun ble oppdratt i kongsgården og ble for hver dag vakrere og vakrere og kongen ble mer og mer forelsket i henne. Kongens husholderske var en trollkvinne og hun hadde en datter som hun endelig ville at kongen skulle gifte seg med. Men denne ville på ingen måte ha den heslige datteren. Tilslutt holdt han bryllup med kvinnen fra treet.
Heksen ble så forbitret over dette at hun på liv og død søkte alle muligheter søkte å plage den unge dronningen. Da dronningen ble gravid, stillet heksen det slik til at det ble krig i landet og kongen måtte ut mot fienden. Imens fødte dronningen et nydelig barn som heksen straks skar fingrene av og stakk disse i munnen på dronningen deretter løp hun til ministeren og sa at nå hadde den ugudelige moren spist sitt eget barn. Ministeren trodde heksen og skrev straks til kongen hva som hadde skjedd. Han ble bedrøvet over dette og reiste hjem. Da han kom til kongsgården ville heksen endelig at kongen straks skulle brenne dronningen levende, men kongen tilga henne for denne gang.
Neste gang dronningen skulle føde gikk det likens. Heksen fikk til en krig i landet og kongen måtte ut mot fienden. Imens gjorde heksen som forrige gang, men også denne gangen ble dronningen tilgitt. Slik gikk det også tredje gang. Kongen vil nok en gang tilgi sin dronning, men hoffet var så oppegget av heksen at alle var enige om at dronningen skulle dø. Da sa kongen at hun skulle få velge mellom to måter å dø på, enten ved å brennes eller surres på en planke og kastes ut på havet. Hun valgte det siste og ba om å få ta med seg noen av sine ting. Deriblant en liten vakker kniv, et gulleple og en ring – Hun ble da satt ut på havet og rekte og rekte inntil hun kom i land på et fremmed sted. Hun visste ikke helt hvordan hun skulle komme løs, men så kom hun på kniven og med den fikk hun skåret seg løs og så gikk hun i land.
Hun gikk og gikk og kom til en stor gård, hvor hun gikk inn og spurte om de ikke ønsket en guvernante til barnene. Jo, det skulle være sikkert. Så spurte hun om hun ikke kunne få bli der. – jo det kan du vel, likeså godt som noen andre. Så ble hun der, men aldri like lykkelig, for hun tenkte på sin mann og sine barn. Da hun en dag satt under et tre i dype tanker, så hun en liten fugl som satt og sang i treet over henne. Aldri blir jeg så lykkelig som lille deg fugl, sukket hun. Til hennes store overraskelse svarte fuglen henne: det skal du ikke si, skjønne pike, sa fuglen, bare du følger mitt råd. Det lovet hun.
Fuglen sa da at hun skulle følge henne, så skulle den føre henne til hennes barn og om hun var forsiktig var det mulig hun skulle få dem igjen. Det lovet hun gjerne. Fuglen sa at hennes barn var hos torllkjerringas tre søstre. De la straks på vei og fuglen lovet å følge henne.
Langt om lenge kom de til henne som hadde det eldste barn. Her skulle dronningen inn og be om husly. Utenfor døren hang det et sverd, som fuglen sa hun skulle henge i midten av døren. Dette gjorde hun og gikk deretter inn til trollkvinnen. God dag bestemor, sa dronningen. God dag, svarte heksen, men kaller du meg bestemor, må jeg også gjøre et bestemorsstykke. Så spurte dronningen om hun ikke kunne få husly? Jo det kunne hun da få. Barnet som kjente moren kom bort til henne og hun tok til å leke med henne. Kunne du ikke gi meg dette barn? Nei, det kunne hun da slett ikke, for hun hadde betaling for det i kongsgården. Da tok dronningen barnet og sprang av sted med det. Heksen ville springe etter henne, men kløvde hodet i sverdet som hang i døren. Så gikk de til den andre heksen, som hadde det nest eldste barn. Det samme skjedde her.
Men så sint var trollkjerringa at stykkene hennes lå og sa «at hadde jeg visst det at du var en slik en skulle du nok bli drept.» Tilslutt måtte dronningen ta og brenne delene.
Endelig kom dronningen til henne som hadde det yngste barnet. Hun var så sint og fæl at det sprutet ild fra nesen og hun satt og grov i asken med nesen og var ferdig til å fyke på dronningen. Her skjedde det samme som før.
Så hadde dronningen alle sine barn igjen og alle var velskapte og vakre, men de manglet alle fingrene. Hun gikk med dem til skredderen og fikk sydd nye klær til dem. Fuglen ba henne skynde seg til kongsgården for om noen dager skulle kongen har bryllup med heksens datter. Hun skyndte seg da alt hva hun kunne til kongsgården. Da hun kom til lot hun først den eldste gutten gå inn med kniven. Når han kom inn skulle han gå opp til høysetet og gi kniven til den eldste som satt i høysetet og si: Min mamma sender deg denne. Kongen spurte da hvor hans mor var, men straks etter kom den nesteldste gutt inn med gulleplet og deretter kom den yngste med ringen. Kongen som kjente igjen alt dette, ga straks befaling om at dronningen skulle føres inn. Hun kom og tok fram fingrene og ba dem sette de på hendene til guttene og straks grodde de fast. Nå kan dere se, sa dronningen, at jeg var uskyldig. Alt sammen var bedrageri. Kongen sa at den dom skal den ha som selv har fremsagt dommen. Sa ble de levende brent begge to.
De ble sendt bud etter foreldrene og slik ble alle samlet og om de ikke er døde lever de ennå i herlighet og glede.