Samen som døpte utboren
Kilde: R. Th. Christiansen – Norske sagn

En utbor er et drept spedbarn som ikke er døpt, som oftest født av en ugift kvinne og drept av sin egen mor.

hekletduk

Det var en gammel same som het Petter Nilso. Han fartet mye omkring, men et sted, i nærheten av hans gamme, spøkte det så ille at det nesten ikke var farende for folk der. Det ynket og bar seg bort i småskogen, det gråt så gudsjammerlig som et lite spedbarn.

Noen ganger kunne det holde dommedagsleven, det skrapte og skrek I alle bergene omkring, trerøtter, jord og stein føk om ørene på folk.

Særlig ille var det for Petter Nilso. Han kunne ikke fare der uten at han hørte at det okket og oiet seg og noen ganger skrek det et barneskrik:

Petter Nilso, Petter Nilso, fri meg fra pinepølen, døp meg og la meg komme i kristen jord.

Slik kunne det drive på å klage, først svakt, men så kom det nærmere og nærmere, til det tilslutt var som et stormsus og tordenskrall.

Petter Nilso var en mann som kunne mer enn sitt fadervår og han hadde snaut kommet fra det med livet mang en gang.

En månelys høstkveld var Petter Nilso på vei hjem. Da han var kommet opp i dalen, begynte spetakkelet, først smått med klaging og oijing, så vokste og vokste det. Sistpå for det fjellene imellom med dunder og brak og himmelhøye hyl. Han syntes han så en svart skygge flakse mellom de bratte dalsidene. Så fikk han se en stor stein løsne oppe i dalsiden og med et brak som om det var et skred kom steinen rullende rett mot han. Han sprang til for å komme unna. Men det nyttet ikke om han sprang fram eller tilbake. Rett mot han kom det.

Men etterhvert ble det mindre og mindre. Tilslutt var det et barnehode som kom trillende nedover skaresnøen og stoppet ved føttene hans. Der ble det til en ørliten barnekropp, som klengte seg fast i kofta hans, krafset og klorte seg oppetter til det satt i hendene hans og ynket seg og klaget inn i øret hans: “Petter Nilso, Petter Nilso, døp meg, frels meg.”

Petter Nilso tok barnet på armen og gikk ned til bekken. Der tok han vann i hatten, øste over det og ga det navnet “Jord-Mattis”, sa en bønn og borte var barnet og stille var det som i en kirke. Siden verken hørte eller så man mer til det.

Comments

comments