I dag er egentlig Podcast dagen, men det siste opptaket Øystein og jeg gjorde er så dårlig at jeg kan ikke legge det ut. Det gjelder da kvaliteten på lyden, ikke oss selvfølgelig.
Nok om det.
Jeg har tidligere skrevet om kronotoper. Kronotop er en sammensetning av tid og sted. I en fortellersituasjon finnes det minst to kronotoper: fortellerhandlingen som foregår i et rom her og nå, og selve fortellingen som foregår i en annen tid og et annet sted. Fortellingen er i preteritum. I følge norsk ordbok er preteritum beskrevet på følgende måte:
«preteritum [-ter(r)-] -et, -ta el. -er verbalform som angir at handlingen fant sted i fortiden ( f.eks. ‘jeg arbeidet hardt’) el. at den står virkeligheten fjernere enn den tilsvarende presensform uttrykker ( f.eks. ‘kunne det tenkes at …?’), tidligere kalt imperfektum
ETYMOLOGI lat. perf. pt. av praeterire gå forbi»
I Thomas Manns roman «Trolldomsfjellet» kan du lese følgende som understreker at fortellingen er noe som foregår i fortiden:
«Denne historien ligger langt tilbake i tiden, den er så å si allerede overtrukket med historisk patina og må ubetinget fremføres i en form som fra fortidens dyp.
Dét skulle ikke være noen ulempe for en historie, snarere en fordel; for historier må tilhøre fortiden, og jo mer fortidige, kunne man si, desto bedre for dem og for fortelleren, den lavmælte besverger av preteritum. Det er imidlertid slik fatt med den, som det i dag også er med menneskene og blant dem ikke minst historiefortellerne: Den er langt eldre enn sine år, dens elde regnes ikke i dager, alderen den bærer ikke etter solomløp; kort sagt: den er egentlig ikke tiden den kan takke for sin grad av forgangenhet – og med dette utsagn er det dermed, i forbigående, henvist til og antydet noe om den tvilsomme og eiendommelige dobbeltnatur hos dette gåtefulle element.»
Men så har du et grep som fortetter disse to kronotopene, nemlig bruk av dramatisk presens eller historisk eller episk presens som det også kan kalles. Fortelleren forteller en fortidig handling og bruker presens for å fremkalle visse responser hos lytteren – som en følelse av at det fortidige skjer her og nå.
Ferske i faget har en tendens til å ”fortelle i presens”, dette kan ofte ha sammenheng med at de fortsatt er i en bearbeiding av materialet. Det kan også, i enkelte tilfeller skyldes mangel på kunnskap om presens effekt. Av og til har jeg hørt at det skyldes en bestemt dialekt – dette tror jeg ikke. Bruk av dramatisk presens som verktøy og virkemiddel, har en lang tradisjon.
Marius Nygaards Norrøn Syntax fra 1905 forklares bruken av historisk presens slik:
§170. Præsens om det fortidige (historisk præsens). I fremstilling af fortidige begivenheder bruges ikke sjelden præsens istedenfor imperfektum. Saalenge fortællingen skrider frem med vanlig objektiv ro, er imperfektum den naturlige udtryksmaade. Men naar fortællingen bliver livligere, fordi fortællerens fantasi gribes af situationen, saa at han ser begivenhederne foregaa for sine øine, eller naar han ønsker lettere og raskere at passere over min- dre betydningsfulde momenter, indtræder uvilkaarlig præsens. Det er dog sjel- den, at et – endog ganske kort – stykke paa denne maade fortælles uden afbry- delse i præs. I alm. benyttes historisk præsens som en variation i udtrykket, idet det sættes ved siden af eller indimellem imperfektsformer … (181)
Bruken av historisk presens kan stilistisk effektivt brukes – den kan kommunisere en tetthet i materialet. Men det er også komplekst å bruke, fordi du skal ivareta overganger mellom presens og preteritum, og ofte roter fortelleren det til mellom direkte tale og fortellingens hendelser. Jeg kan ofte høre fortellere si noe slikt som: ”’Nå får du komme’, sier Arne”. Det skal være ”sa Arne”.
Vi skal likevel ikke være redde for å bruke dramatisk presens, vi må bare være observante på at det er et verktøy.