Kinesisk fortelling
For lang tid tilbake, og på den tiden da kornet ennå sto i aks, Var det en barber forretning i den lille byen Siho. En dag da barbereren satt og ventet på kunder hørtes det en sterk støy av tamtam og en fyrstelig bærestol stoppet utenfor døra til barbereren. Barbereren skyndte seg å hilse ærbødig på ham som kom, men før han kom ut på gaten, kom en prektig kledd mandarin ut av bærestolen. På hans lue var det en sten som hadde en farge som barbereren aldri før hadde sett og tre fjær av en ukjent fugl var det også på den.
Han holdt hånden opptil kinnet og gikk med stolte skritt inn i barbererens hus. Barbereren visste ikke hvordan han skulle tiltale ham, for han var ikke sikker på hva slags rang han hadde. Men han sa med stolt stemme «Er jeg ikke i barbererens Piau-lus’ hus», og når han snakket lød det som lyden kobbertrommer mellom bergene.
«Den slette personen som du snakker om står framfor deg,» svarte barbereren og bøyde seg så dypt det var mulig. «Godt, godt» sa han og satte seg i stolen, «jeg har tannpine» sa han. «Ønsker din herlighet» sa barbereren, «at jeg skal lindre din edle og opphøyde smerte?» «Du må trekke tannen ut av meg», sa han, «men stakkars deg om du ikke tar den rette.» «Å, det er en altfor stor ære,» sa barbereren, «men mitt avskyelige instrument skal trekke din herlige skjønne tann ut med den største hurtighet.»
Barbereren tok tangen og opium flaska og åpnet munnen på den fremmede. Men da var det som hjertet skulle synke ned i magen på barbereren. Tangen hadde falt ned om den ikke var blitt hengende i barberens erme. Mandarinens munn var full av ild. Da han pustet rullet en klar lue opp og ned i strupen på ham. Gommene glødet som smeltet kobber og tungen hans så ut som en stekepanne som hadde ligget i ilden i 14 dager. Men det barberen ble mest redd for var tennene hans. Det var lange slange tenner som krummet seg innover og så ut som om de var av krystall og fra midten av dem hoppet små ild tunger opp og ned. «Din trege barberer», skrek han mens barbereren stor skjelvende foran ham, «skynd deg, ellers lar jeg deg sprette opp etter lengden og steke i solen.» «Å herre», ropte barbereren, «jeg er redd for at mine tenger ikke er sterke nok.» «Slave», ropte ham med torden stemme, «gjør straks det jeg ønsker, ellers vil du aldri mer se månen stå opp.» Da barbereren forsto at han uansett kom til å miste livet, kunne han like så godt gjøre et forsøk. Han falt over første og beste tann han fikk tak i, knep til og begynte av alle krefter å dra i krystallhugg tannen.
Mandarinen brølte som en okse fra Tibet. Luene rullet i en slik masse ut av strupen på ham att arbeideren trodde at de ville svi av øyenbryn på ham. To i følget av de fire bærere holdt barbereren om livet og hjalp med å trekke, og slik slet og dro de i tre, fire minutter til det smalt som 9999 raketter. De falt på gulvet alle sammen så lange de var, men den skinnende krystaltannen satt i tangen.
Da barbereren reiste seg opp fra gulvet, smilte mandarinen fornøyd og skrek «Piau-Lu det var din lykke, du har kvittet meg med tannpinen. Hadde du tatt feil, var du omkommet, for jeg er dragen Lung som hersker over luften, og jeg er like som mektig som jeg er kyndig i trolldom. Ta den tannen som du har trukket ut av munnen på meg, det skal være din lønn, i den vil du finne et tryllemiddel som du kan gjøre under med. Lev i fred.»
Da han sa dette pustet han en hel sky av ild og røyk ut av strupen så hele stedet ble fylt av det. Ilden blendet barbereren og røyken holdt på å kvele ham, men da han kom til seg selv igjen, var dragen Lung og de fire bærerne borte og ingen visste verken hvor eller hvordan de var forsvunnet. Slik gikk det til at den fattige kom i besittelse av en vidunderlig drage tann som man kunne gjøre mirakler med.
Denne fortellingen fortalte barbereren for en mengde med mennesker. En liten, elendig skredder, Hang-pau, som alle visste skyldte masse penger, sa han gjerne vil ei drage tannen så han kunne få betalt sin gjeld. Men mange smilte foraktelig, det var en ved navnet Ve-schang-tse som synes det kunne være verdt å snakke med trollmannen. «Høyt ærede trollmann», sa han, «din historie er vidunderlig, å få besøk av dragen Lung må være høyst gledelig. Jeg tviler ikke på din fortelling, og jeg er sikker på at forsamlingen gjerne vil se noen eksempler på dragetannens tryllemakt.» Mengden var naturligvis enig i det og trengte seg frem til stillaset hvor Piau-lo sto, alle sammen ropte «Vi vil se noe».
Trollmannen var ivrig. De små sorte øynene hans blinket som kjernene i en vannmelon, da han stolt så seg om. «Er det noen av dere som vil se et mirakel, så si bare hva dere ønsker», sa han viktig. «Jeg vil gjerne at all gjelden min skal bli betalt,» hvisket den lille skredderen. «Å Hang-pau,» ropte trollmannen. «Jeg kan ikke gå omkring å betale din gjeld. Gå hjem, sett deg i verkstedet ditt, arbeidet flittig, drikk ikke mer vin, så blir nok gjelden din betalt. For arbeid er mirakler blant dovne skreddere.» Folk lo høyt, for alle visste at Hang -pau ofte drakk seg full og var mer på gaten enn I verkstedet.
«Kanskje noen vil bli omskapt til en kamel?» spurte Piau-lu, «bare si fra og et skjønnere dyr skal ikke finnes i hele Tibet.» Men det var det ingen som hadde lyst til, fordi det var så varmt og kamelen måtte bære så tungt.
«Kanskje jeg skal gjøre hele forsamlingen om til fisk? Eller kanskje du har lyst til å se hele Tungsjøen komme inn i byen som en vannmelon som går i stykker og oversvømmer alt?» «Men da drukner vi jo alle sammen,» skrek Hang-pau. «Det er sant, svarte Piau-lu, «men så behøver du ikke være redd for gjelden din mer.» Dermed ga han den lille skredderen ett støt med denne lange armen sin, så stakkaren trodde han vil rive ham i stykker og gjøre ham til et fryktelig dyr.
«Nå vel, da ingen vil være verken fisker eller kameler, får jeg finne på ett under selv», sa trollmann. Han gikk ned fra stillaset, ned på gaten og tok med seg en liten stol av bambusrør. Alle trakk seg unna, da han nærmet seg.
Piau-Lu satte stolen på bakken og steg opp på den. «Vakre og velgjorte bambusstol,» ropte han, løftet armene i været og viste fram noe han hadde i hånden. Det lignet en polert stein. «Trollmannen Piau-lu ber deg i dragetannens navn, voks øyeblikkelig høyt i været.»
Stolen begynte virkelig å vokse så alle så deT. De tre beina strakte seg i været og hevet Piau-lu høyt oppi luften, mens han bukket for folkene som sto og måpte.
«Å, hvor deilig» ropte han. «Luften her oppe er så ren. Vinden bringe meg duft fra tebusker og jeg kan se det sted på jorden hvor jord og himmel støter sammen. Jeg kan høre trommene i Peking og jeg kan gjøre oksene i Tibet brøle. Hvem vil vel ikke ha en vanlig stol som kan vokse slik?» Nå var Piau-Lu kommet forferdelig høyt. Beina på stolen så ut som silketråder, så tynne var de i forhold til høyden. Folkene begynte å bli redde for trollmannen. «Men vil han ikke stanse, da,» ropte en mandarin som het Lin.
«Jovisst,» sa Piau-lu høyt oppe fra, «nå skal jeg straks stanse. Vakre lille stol, denne stakkars trollmann ber deg holde opp å vokse; men han ber deg også om å gi den vakre forsamling der nede noe i gjengjeld.»
Stolen stoppet straks opp med å strekke sine tynne bein, med samme hendte det noe med den som satte folkene i enda større forundring.
De tre beina nærmet seg fort hverandre og alle kunne hvordan de ble til en tråd, men stolen falt likevel ikke. Det ble en stilk som stadig ble tykkere og om det glatte bambusrøret la det seg en ujevn bark. Ovenfra hørtes det en raslende lyd og da folket merket det, så de opp og fikk se noe som lignet blader som stakk fram, lysegrønne og fint formede. Men hvor var Piau-lu?
Noen syntes de så spissen av lua hans og de skøyeraktige øynene i den grønne bladkronen på det merkelige treet. Men de fikk snart annet å tenke på; for det kom dalene ned en haglskur av masse kjøttaktige frukter. De kom fra treet. Nå ble det slagsmål, selv mandarinene var med, og de kjente smaken av de vidunderlige fruktene, hvis make de aldri hadde smakt. Det var en deilig søt smak.
«Det er riktig» ropte en klingende stemme, mens de aller slåss om fruktene, «spis frukt, mens den er frisk og drikk teen, mens den er fin. For solen tørker og kulda gjør seig og de deiligste plommene varer bare en dag.»
Alle så i været og nå gikk Piau-lu opp og ned og viftet med en stor grønn vifte. Mens folkene ennå sto og forundret seg, hørtes et skrik fra enden av gata. En lang tynn mann i en grov blå frakk kom settende i rasende fart. «Hvor er plommene mine tyvpakk?» ropte han andpusten av hastverk. «Å. jeg er ødelagt. Min kone må sulte og sønnene mine kommer ikke til å arve annet en tomme kurver. Hvor er plommene mine?»
«Hvem er det våger å snakke med en slik tone?» spurte mandarinen Lin med stolt stemme. Da mannen så mandarinen, ble han straks ydmyk og bøyde seg til jorden, «Akk, min herre,» sa han, «jeg er en fattig frukthandler som heter Li-Hi. Jeg har butikken min her i nærheten, og jeg sto nettopp og solgte frukt til noen kunder, da løftet plutselig alle plommene mine seg opp av kurvene akkurat som om de hadde vinger, og fløy i alle retninger opp i lufta og over hustakene. Jeg trodde det var onde ånder som drev spill med meg, jeg løp etter plommene og håpet å få tak i dem og – hei! Der er jo plommene mine,» han gjorde et sprang etter noen av de røde fruktene som skredder Hang-pau holdt i hånden for å ta med hjem til kona.
«Dine plommer?» skrek Hang-pau og forsvarte sin eiendom. «har du noen gang sett slike plommer?»
«Denne mannen må være gal,» sa Piau-lu alvorlig, «han gjemmer plommene sine og så tror han de har fløyet bort. La en ta og riste frakken hans riktig godt.»
En mann som sto ved siden av frukthandleren tok i den lange blå frakken og ristet av alle krefter. Da falt det ut tusen av de deiligste plommer, akkurat som fra et tre i høstvinden. Med i det samme kom det også et sterkt vindstøt og en støvsky steg like opp til toppen av det underlige treet. En stund var det som om alle var blitt blinde og da støvet hadde lagt seg og folk igjen kunne bruke øynene, var treet borte og det var ikke annen enn en liten bambusstol som vinden drev bortover gaten. Den stakkars frukthandleren Li-Ho sto aldeles fortapt og så på alle plommene sine som han sto til knes i.
Mandarinen vendte seg mot ham og sa: «La oss ikke høre flere narrestreker av deg Li-Ho, ellers får du tjue stokkeslag.»
«Samle dine plommer sammen, Li-Ho.» sa Piau-lu vennlig, «og nå du kommer hjem, så tenk over at det ikke alltid nytter å løpe med åpen munn og lete etter det en har mistet.»