I den samme gaten som mannen bodde, levde det også en meget berømt og høyt respektert professor, som aldri hadde gjort et slag arbeid i hele sitt liv. Mannen dro av sted til professoren og fant han liggende utstrakt i hagen under et fikentre, på ryggen og med en pute under rumpa. ”Før jeg snakker til han, må jeg finne ut hvordan han er!”, tenkte mannen med seg selv. Han gjemte seg bak en busk og fulgte med.
Professoren lå stille som et lik, med øynene lukket. De eneste gangen han beveget seg, var når han hørte lyden av fiken ramle i bakken. Da strakte han frem hånden, langsomt, fikk tak i frukten og stappet den i munnen og svelget den. Så ville han ikke bevege seg før en ny fiken falt.
”Dette er akkurat den læreren min sønn trenger”, sa mannen. Han gikk ut av sitt gjemmested og introduserte seg selv. Så spurte han om professoren vil lære hans sønn dovenhetens vitenskap. ”Gamle mann”, hvisket professoren, ”Ikke snakk så mye. Jeg blir trøtt av å høre på deg! Bare send sønnen din hit”
Mannen gikk hjem, fant frem en dunpute, tok sønnen i hånda og ledet han til hagen. ”Jeg oppfordrer deg til å gjøre nøyaktig det som latskapens professor gjør”. Gutten, som allerede hadde en viss evne for denne vitenskapen, la seg også under fikentreet. Han studerte sin læremester, han så hvordan han strakk seg etter hver eneste fiken som falt og svelget den. ”Hvorfor skulle jeg arbeide meg til døde ved å strekke meg etter en fiken”, tenkte han, så han åpnet munnen. Snart falt en fiken ned i hans munn. Han tygget den langsomt og åpnet munnen igjen. En annen fiken falt ned, men traff ikke hans munn. Han lå helt stille og mumlet: ”Fiken fall ned i min munn! Men en fiken gjorde det ikke. Den lar jeg ligge.”
Når professoren fikk se hvor vis guten allerede var, sa han: ”Gutt, gå hjem. Du har ingenting å lære. Du kan til og med lære meg ett og annet.”
Gutten gikk hjem til sin far, som takket himmelen for at han hadde fått en slik vis gutt.