Steven H. Gale: West African folktales
I begynnelsen av tiden var det ingenting annet enn mørke. Sa (døden), hans kone og deres datter levde i en mørk verden. Og fordi de trengte et sted å bo, hadde Sa med sin magiske stav skal en grotte av gjørme som de levde i gjennom mange år.
En dag bestemte Alatangana, eller Gud, seg for å besøke Sa. Da han ankom syntes Gud at verden var et dystert sted hvor Sa og hans familie levde. ”Sa”, sa Gud, ”hvordan kan du leve på et slikt skittent sted? Du har skapt en verden uten planter og levende vesener. Du har skapt et sted hvor det ikke engang finnes lys. Noe må gjøres med dette!”
Gud skapte et stort hav. Og fordi han elsket livet og syntes Sa’s verden var ufruktbar, skapte han alle slags dyr og plantes som fantes. Sa satte pris på Guds forbedringer av verden, og Sa og Gud ble gode venner.
Gud som ikke hadde noen kone, syntes Sa’s datter var meget vakker. Han ba Sa om hennes hånd. Men Sa ønsket ikke at datteren skulle forlate dem og avviste Guds frieri.
Men Gud og den unge datteren bestemte seg for å gifte seg uansett. Gud brydde seg ikke engang om å betale medgiften slik skikken skulle være. Straks de hadde bestemt seg for dette, rømte de til et fjernt sted fordi de visste at Sa ville bli rasende. I mange år levde de lykkelig der og de fikk fjorten barn, syv jenter og syv gutter. Men familien var likevel ikke helt lykkelig, for barna snakket et annet språk og Gud og hans kone kunne ikke forstå sine egne barn. Dette irriterte Gud og han bestemte seg for å snakke med Sa for å se om han kunne forstå denne merkelige situasjonen de var havnet i.
Da Gud oppsøkte Sa, kunne Sa fortelle: ”Fordi dere gikk i mot mitt ønske, vil barna deres alltid snakke et språk dere ikke kan forstå. Dette er min straff over dere.” Gud var målløs. Sa fortsatte: ”Du skal se at jeg ikke er helt igjennom hard. Jeg skal gi barna deres en gave. Noen vil jeg gjøre kloke og gi papir og blekk slik at de kan skrive ned alt det de tenker. Andre barn vil få mat og vil kunne beskytte seg selv, de skal få sverdet, øksa og hakken. ” Fordi Gud ønsket å bli venn med Sa igjen, gikk han med på dette. Da Gud kom tilbake spredte han sine barn ut til ulike deler av verden.
Men selv om verden nå var fylt med mennesker, dyr og planter, var det fortsatt et sted fylt med mørke. Igjen søkte Gud Sa for å få råd- Han sendte to fugler, en hane og en ”tou tou”, en liten rød fugl med bud til Sa. Han ga dem penger og mat til reisen og sendte dem avgårde. Da de to fuglene kom fram, forklarte de situasjonen til Sa. Sa sa til dem: ”Jeg skal lære dere en sang som gjør at dere kan synge fram lyset. Da kan menneskene arbeide i lyset.” Da de to fuglene kom tilbake til Gud fortalte de hva som hadde skjedd. Gud ble sint fordi han ikke forsto hvordan fuglenes sang kunne bringe lyset fram. Da de to fuglene begynte å synge kom det første lyset fram i horisonten. Solen kom fram og var framme en hel dag. Deretter arbeidet månen og stjernene med å gi litt lys til verden. Fra da av er det alltid de to fuglene som kaller på lyset.
Nå kom Sa på besøk til Gud: ”Nå er det på tide at du gjør noe for meg.”, sa han. Gud svarte: ”Hva ønsker du?” ”Ettersom du tok mitt barn, må jeg få et av dine. Og hver gang jeg ber om et, må du gi meg det. Hvert barn som jeg kaller på vil høre en kalebass spille i drømmen sin.” Gud syntes dette var trist, men han forsto at han skyldte Sa dette. Slik gikk det til at mennesker må dø.