Han var ugift, men det var mange som ønsket han gift, det var mange som ønsket han gift med sin egen datter. Han var jo velholden og attpåtil en dommer. ”Om noen gir meg deres datter”, sa han til besøkende som ymtet inn på giftermål, ”så skal jeg gladelig gifte meg.” Det var det en som var villig til. Hans datter giftet seg med dommeren. Svigerfaren eller faren til kvinnen var stolt, for nå kunne han skryte av at datteren hans var gift med selveste dommeren i byen. Ikke visste han at datteren kom til å få et bedrøvelig liv.
Bryllupsnatten sov dommeren hos sin tjenerinne og han dro tidlig om morgenen til arbeid, mens bruden ble sittende alene og vente. På arbeid hadde folk samlet seg for å gi bryllupsgaver og de forventet en fest. Men de satt hos dommeren hele dagen forgjeves. Da arbeidsdagen var over, gikk han hjem med alle gavene uten å be med seg en eneste gjest.
Da han kom hjem ropte han ut: ”husholderske, finn fram den fine håndlagede duken og dekk til bords.” Kona tenkte at nå vanket det et festmåltid. Men på bordet ble det plassert tre løker og tre kjeks. I det minste fikk de nå en løk og en kjeks hver. Dommeren, hans kone og tjenerinnen satte seg ned for å spise. Da kona forsto dette, sank hjertet hennes og hun var sint på sin far som på død og liv ønsket henne gift. Dommeren og tjenerinnen spiste hele måltidet, men kona kunne knapt spise en tredjedel, kjeksen var tørr og hard. Dette fortsatte i tre dager og hun trodde hun skulle dø av sult. Hun sendte etter faren og gråt, men hva skulle de gjøre? Dommeren kunne informere faren om at hun nok ikke var vant til deres livsstil.
En kort stund etter skrek kona at hun rett og slett ikke likte dommeren og da fikk han nok. Han skar av hennes nese, skilte seg fra henne og som dommer kunne han si at det skyltes hennes syndige oppførsel. Men hun ble ikke hans første kone. Kort tid etter var han gift på ny, men det gikk likeens med henne som med den første, hun kunne ikke tåle livsstilen, klaget og fikk sin nese skåret av. Slik fortsatte det til ryktene nådde en meget bestemt kvinne, hun var klok, hun var vakker og hun hadde nese for det som ingen andre la merke til. Hun spaserte forbi dommeren en dag han satt i sin hage og han la straks merke til henne. De kom i tale og han fridde og hun takket ja. Da middagen skulle serveres ropte dommeren som vanlig: ”husholderske, finn fram den fine håndlagede duken og dekk til bords.” Maten ble servert og bruden utbrøt: ”Tenk at herren i dag metter oss med dette rike måltidet.” Da dommeren hørte dette, ble han fylt med glede og han ropte ut: ”Takk herren for en kone som lar seg nøye med så lite!” Men det han ikke kjente til, var det som skulle komme.
Da dommeren dro på arbeid, benyttet kona tiden til å se seg omkring. Hun kom til en dør som var lukket med en jernlås. Hun studerte døren nøye og fikk øye på en sprekk nede ved dørterskelen. Hun la seg ned og kikket igjennom sprekken. Der inne fikk hun se gull og sølv mynter i hauger stå stablet. Hun reiste seg opp, fikk tak i en smal gren fra et tre. Ytterst på grenen festet hun litt deig og forsiktig smøg hun grenen gjennom sprekken, hun romsterte litt rundt med grenen og dro den ut igjen. To dinarer hadde festet seg til grenen. Hun gikk til sitt rom, kalte på tjenerinnen. Hun ga henne pengene og sa: ”Dra til markedet og kjøp litt kjøtt, ris og smør. Ta også med brød og krydder og kom straks tilbake.” Tjenerinnen gjorde det hun var blitt bedt om. Da hun kom tilbake, laget dommerens kone et måltid som de to så åt. Tjenerinnen hentet et fat med vann som hun vasket dommerens kones med og hun kysset hennes føtter og sa: ”Takk herren for at du har kommet, for siden jeg har tilhørt dommeren har jeg ikke fått nok å spise.” ”Nå skal det bli en endring på dette livet,” sa kona.
Ved middagstider kom dommeren hjem, ropte på duken og kona serverte han matrester av det hun hadde laget tidligere. ”Hvor kommer denne maten fra?”, ville han vite og hun kunne fortelle at hennes familie hadde sendt henne det. Neste dag gikk likeens. Men denne dagen ba kona kvinnene i nabolaget inn på et kostelig måltid. De hjalp til med oppvasken og da mannen kom hjem, kunne hun servere han nok et godt måltid, det var hennes tante som hadde sendt dette, fortalte hun mannen. Dette pågikk et helt år. Ved siden av dommeren bodde det et fattig ektepar med en skokk med barn, disse passet dommerens kone på å også gi mat. Den fattige kona var igjen gravid med et barn og dommerens kone sa til henne: ” Så snart du kjenner fødselen er på gang vil jeg du skal komme til meg. Mannen min som er skyld i så mange kvinners ulykkelige skjebne, skal få kjenne litt på sin egen medisin.” Det lovet den fattige kona å gjøre.
Da tiden var inne, kom den fattige og hun fødte en sønn. Den dagen laget dommerens kone et stort måltid til sin mann som primært besto av planter, løk og hvitløk. Mannen kom sent hjem og han var utsultet. Han forsynte seg rikelig. Men han var ikke vant med denne maten, så da han skulle sove, este magen hans ut og luften la seg i tarmene. Det var så smertefullt at han kunne ikke være i ro, ei heller la være å stønne og bære seg. Kona kom løpende til han. ”Hva er galt, kjære?”, sa hun. Hun la hånden på hans mage og skrek til: ”Du er gravid. Du skal føde et barn.” Dommeren ropte ut: ”Hvordan er det mulig at en mann skal ha barn?” ”Herrens veier er uransakelige”, sa hun. Smertene bare økte og det kjentes som tortur for mannen. Kona sprang ut og kom tilbake med gutten godt gjemt i tøy. Hun hadde også med et fat som hun satte under mannen. Mannen rullet fram og tilbake og tilslutt var det som en propp løsnet og alt han hadde fått i seg, kom nå ut. Fort fikk hun gjemt fatet, og hun viste dommeren guttebarnet. Hun mumlet og hun ba, mens hun ga dommeren barnet. Dommeren gikk helt opp i barnet, sørg for at det varmt, sa han og finn en amme. Moren hentet sønnens egentlige mor og presenterte henne som barnets amme. Dommeren overrakte barnet til ammen og sa til sin kone: ”Dette må holdes hemmelig, for hva vil folk tro om de får høre at dommeren har født en sønn.” ”Det er jo ikke mulig,” sa kona, ”folk har hørt deg rope og barnet skrike.” Dommeren stønnet av fortvilelse.
Tidlig neste morgen snek han seg vekk, av ren skam. Og ikke ble han sett igjen. Mens kona åpnet alle rom og delte villig ut hans formue, spesielt til de kvinnene som hadde vært hans koner før henne. Hun levde et godt liv.
Kilde: Burton bind 4