Det var engang en kone som lå døende på sengen, med mannen sittende ved hennes side.
Han holdt hennes kalde hender, mens tårene trillet nedover kinnene hans. Hennes bleke lepper beveget seg. ”Kjære”, sa hun. ”Hysj”, avbrøt mannen henne, ”ikke snakk.” Men hun insisterte. ”Kjære”, sa hun med skjelvende stemme. ”Jeg må fortelle deg noe… Jeg må bekjenne noe.” ”Det er ingenting å bekjenne”, sa hennes gråtende mann. ”Det er bra. Alt er helt bra nå.” ”Men jeg må. Ellers kan jeg ikke dø i fred. Jeg må fortelle det. Kjære, jeg har vært utro mot deg.” Mannen strøk henne over hånden. ”Ikke bry deg om det, kjære, jeg kjenner til alt”, sa han gråtkvalt. ”Hvorfor skulle jeg ellers ha forgiftet deg?”
Han holdt hennes kalde hender, mens tårene trillet nedover kinnene hans. Hennes bleke lepper beveget seg. ”Kjære”, sa hun. ”Hysj”, avbrøt mannen henne, ”ikke snakk.” Men hun insisterte. ”Kjære”, sa hun med skjelvende stemme. ”Jeg må fortelle deg noe… Jeg må bekjenne noe.” ”Det er ingenting å bekjenne”, sa hennes gråtende mann. ”Det er bra. Alt er helt bra nå.” ”Men jeg må. Ellers kan jeg ikke dø i fred. Jeg må fortelle det. Kjære, jeg har vært utro mot deg.” Mannen strøk henne over hånden. ”Ikke bry deg om det, kjære, jeg kjenner til alt”, sa han gråtkvalt. ”Hvorfor skulle jeg ellers ha forgiftet deg?”