Sagnet nedenfor er en fortelling som finnes over hele Europa. Du kan lese en interessant undersøkelse rundt fortellingen her.

Denne fortellingen tar utgangspunkt i Asbjørnsens versjon.

Fortellingen er lagt til Oslo, om en kvinne som var noe over sin beste alder. Det var juleaften og hun hadde bestemt seg for å gå i kirken julemorgen. I løpet av natten våknet hun, hennes klokke hadde stanset, så hun visste ikke riktig hvor mye klokken var. Hun gikk bort til vinduet og så mot kirken. Der lyste det i alle vinduer. Hun kledde på seg, tok salmeboken og gikk til kirken. Det var stilt i gatene og hun så ingen andre. Da hun kom til kirken, satt hun seg der hun pleide å sitte. Hun så seg om og syntes folkene der så bleke og underlige ut. Det var ingen hun kjente, men det var mange hun mente hun hadde sett før, hun husket bare ikke riktig hvor. Da presten gikk opp på prekestolen, var dette heller ikke en hun kjente, skjønt hun syntes hun hadde sett han før. Det var en høy, blek mann. Presten prekte vakkert, men det var helt stille, ikke hosting og harking slik hun var vant til. Det var så stilt at hun nesten ble litt skremt av det. Da de begynte å synge, bøyde en kvinne som satt ved hennes side seg mot henne og hvisket inn i hennes øre: Kast kåpen løst på deg og gå herfra. Blir du her, vil dette være din slutt, for dette er de dødes gudstjeneste.

Konen ble redd, for da hun hørte stemmen hennes og så nærmere på henne, forsto hun at det var nabokonen som for lengst var død. Det gikk kaldt nedover ryggen hennes, hun var virkelig redd. Hun tok på seg kåpen, slik kvinnen hadde sagt og gikk sin vei. Mens hun gikk, var det som om de grep etter henne. Hennes ben skalv slik at hun trodde hun skulle falle. Da hun kom ut på trappen, kjente hun at de holdt i kåpen hennes, så den slapp hun og hun løp hjem så raskt hun kunne. Vel hjemme, segnet hun om av angst. Neste morgen, da folk kom til kirken, fant de hennes kåpe på trappen, revet i filler.

Comments

comments