Halldor O. Opedal Eventyr ifrå Hardanger Makter og menneske 11

Det var engang en fattig mann som hadde mange barn, så han visste ikke hvem han skulle be være fadder til hans siste barn. ”Jeg får gå ut for å finne en fadder”, sa den fattige mannen. Da han hadde gått et stykke, traff han på en mann. – Jeg er ute for å finne en fadder til barnet, sa den fattige mannen. – Vil du ha meg til gudfader?, sa fremmedkaren. – Hvem er du da, om jeg tør spørre? Jeg er vårherre, sa fremmedkaren. – Nei takk, sa fattigmannen. – Jeg kan ikke be en kostbar fyr som deg i gjestebud. Dessuten er det mange som mener at du tar fra de rike og gir til de fattige. Nei, deg vil jeg ikke ha til fadder.

Da fattigmannen hadde gått en stund til, traff han på en annen mann. – Det ser ut til å være et folkekjært menneske, her får jeg friste, tenkte mannen og så hilste han på fyren og i praten fikk han smettet inn at han var ute og spurte etter en fadder. – Vil du ha meg til fadder? Spurte fremmedkaren. – Du sa noe du. Hva slags kar er du da? – Folk kaller meg hinmannen, svarte fyren. – Nei, gi deg da. Folk sier så mye om deg. Nei, det får nok være. Og med det så skiltes de.

Et stykke lenger framme i veien gikk fattigmannen på en kar. De snakket sammen de også, og fattigmannen fikk sagt at han var ute og lette etter en fadder. – Vil du ha meg til gudfar? spurte karen. – Det kan være noe å tenke på, svarte mannen. Men først må jeg få vite hva du er for en kar. – Folk kaller meg dauen, sa karen. – Ja, deg kan jeg ha til fadder, sa fattigmannen, du er rettvis og skjelner ikke mellom fattige og rike. Så sto døden som fadder for den vesle gutten og døden var med dåpsfesten.

Det gikk mange år. Den vesle gutten ble voksen og han hadde i sett noe til sin gudfar. Men en dag traff de hverandre på veien. – Du har ikke fått noen faddergave av meg ennå, sa døden, men nå skal du høre. Jeg hadde tenkt jeg skulle hjelpe deg å bli doktor. Når folk henter det til en som er syk, da står jeg ved hodegjerdet om det bærer til liv, men ved fotgavlen om det bærer mot døden. Ingen andre enn du vil kunne se meg. Dermed var døden borte.

Da gutten hadde gått i lære, dro han mot hovedstaden. Da han sto ved en sykeseng kunne han si om det bar til død eller liv og han tok aldri feil. Fikk den syke medisin, ble de friske, men fikk de ingenting, da var den syke feig og ingen makt på jorden kunne berge den syke fra døden. Ordet om den dyktige legen nådde snart ut til hele landet.

Så ble kongen syk. Legen hans sto ved senga dag og natt, men det var ingenting han kunne gjøre. De dyktigste doktorer ble sendt etter både fra innland og utland, men alle sto hjelpeløse og ingen kunne si hva sykdommen førte til. Kongen kom da til å huske på at han hadde hørt om en ung lege i hovedstaden som aldri tok feil av noen sykdom og han sendte bud etter denne mannen.

Doktoren kom og den første han fikk øye på i sykestua var døden som sto ved fotgavlen av senga. – Du blir en rik mann om du gjør meg frisk, sa kongen. Men doktoren ristet på hodet og sa at her kom alle legeråd til kort. – Du skal få datteren min og det halve riket om du evner å berge meg, sa kongen. Dette tilbudet greide den unge doktoren å ikke stå imot. – Jeg får vel friste å lure vennen min, døden, tenkte han. Dauen vil sikkert slå hendene av meg, men jeg kan greie meg uten han nå som jeg får kongsdattera og halve kongeriket.

Så lot doktoren sykesenga endevendes, slik at døden ble stående ved hode gavlen. Sykdommen snudde med det samme og rett etterpå var kongen frisk. Om kvelden skulle legen hilse på kongsdatteren og på veien traff han på døden. – Kom med meg så skal jeg vise deg noe, sa han. Han tok den unge mannen i hånda og førte han til et stort rom under jorda. Der sto det så mange lys som øyet kunne se. Noen var nettopp tenkt og lyste med store flammer, andre hadde brent ned til halvveis, men flammene var rolige og klare. Lenger borte fikk han øye på noen stumper med små flammer som blafret hit og dit og det var som de skulle slukne når som helst. – Her får hvert menneske et lys, sa døden. De nyfødte har stor flammer, de halvbrente er de halvgamle, og stumpene er de feige, de som skal dø snart, enten de har kort eller lenge. – Må jeg få se mitt livslys?, spurte den unge mannen. – Her står det, sa døden og pekte på en stump. Veken lå og fløt i staken og flammen blafret opp og ned, og i det samme sluknet den. Det var straffen for sviket. Hvilken glede hadde han av kongsdatteren og halve riket nå? Han fikk ikke med seg mer enn fem svarte fjøler, han heller.

Comments

comments