Dette er en relativ populær fortelling hvor den eldste kilden til fortelling befinner seg i det indiske eposet Mahabarata, bok 3.

I India levde det en konge som ikke hadde noen barn. Morgen og kveld gjennom atten år satt han framfor den hellige alter og ba om å få barn. En dag steg det gudinne ut av Flammene ved alteret og sa: ”Jeg er Savitri, barn av solen. Dine bønner skal gi deg en datter”. Og kongen fikk en datter som han oppkalte etter gudinnen Savitri. Hennes øyne skinte som solen og det skulle vise seg at hun, ettersom hun ble eldre, var både vakker og klok. Hun strålte slik at folk trodde hun var selveste gudinnen. Men likevel, da hun var gifteklar, var det ingen som fridde til henne. Faren mente at det skyldes det faktum at hun overstrålte alle. ”Finn deg selv en mann som er deg verdig.” sa faren.

Sammen med rådgivere og tjenere, reiste Savitri rundt for å finne seg en mann. Hun reiste fra sted til sted. Etterhvert kom hun til en eneboer som levde i utkanten av der mennesker bodde. Eneboeren var ikke der alene, det var flere som hadde forlatt alt de eide for å tilbringe livet i bønn og studier. Der fikk også Savitri se en ung vakker mannen som ledet en eldre blind mann. ”Hvem er det?”, spurte Savitri eneboeren. ”Det er prins Satyavan”, sa læreren og eneboeren med et smil. ”Han leder sin blinde far, en konge som mistet sitt kongerike.”

Da hun kom hjem, fant hun sin far sammen med seeren Narada. Faren spurte sin datter om hun hadde funnet mann. Hun svarte: ”Det har jeg far. Hans navn er Satyavan”. ”Nei,” sa Narada. ”Ikke han. Han er deg verdig, men du kan ikke velge han. Jeg kjenner hans fremtid. Satyavan vil dø om et år fra i dag.” ”Hører du datter,” sa faren. “Velg deg en annen mann.” Men Savitri sto på sitt, det spilte ingen rolle om hans liv ble langt eller kort. Hun kunne ikke velge en annen.

De reiste for å arrangere bryllup. Alle spurte henne om hun ville orke et liv uten rikdom, et liv med enkle klær og det de fant i naturen som mat. Det ville hun. Så ble de to mann og kone.

De levde godt i et år, men Savitri kunne ikke glemme at det nærmet seg tiden for da hennes mann skulle dø. Hennes mann kjente ikke sin egen skjebne, så de tre siste dagene var hun med han bestandig. Hun ba og fastet. På dagen gikk de to sammen ut i skogen. Satyavan bar på en øks for å hugge ved. Mens hun satt og hvilte hugget Satyavan ved, men brått falt han om. Hun løp bort til, løftet han opp i sitt fang og holdt han til han sluttet å puste. I det fjerne fikk hun se en skinnende skikkelse med en lasso komme gående. Det var Yama, dødens gud som kom for å hente hennes mann. Med lassoen løftet han opp sjelen til Satyavan, så på Savitri og sa: ”Ikke fortvil, din mann vil bli lykkelig.” Så snudde Yama seg og begynte å gå. Savitri reiste seg og fulgte etter han.

Yama gikk raskt og smidig gjennom skogen, mens Savitri slet med å holde følge med han. Yama stoppet og snudde seg mot henne: ”Savitri! Du kan ikke følge oss til dødens land.” ”Jeg vet at det er din plikt å hente han, men det er min plikt som kone å følge han”, sa hun.

Savitri sa da: ”La min svigerfar kunne se og herske i sitt kongerike.” ”Så er det gjort.” Yama gikk videre, men Savitri fulgte etter. De gikk langs elvebreddene, gresset var skarpt og planter bar toner. Yama kunne gå helt uberørt, men Savitris hud og klær med revet. ”Savitri, lenger kan du ikke gå.” ”Han vil nok finne lykken i ditt land, men min lykke er hos min mann.” ”Selv kjærligheten må bøye seg for skjebnen. Jeg setter pris på din hengivenhet og skal gi deg et ønske, men ikke din manns liv.” Savitir sa da: ”Gi min far flere barn.” ”Så er det gjort”, sa Yama. Igjen snudde Yama seg og vandret oppover bratte bakker, og Savitri hang på. På toppen stoppet Yama: ”Jeg forbyr deg å følge oss videre!” Herre, du er respektert av alle, men jeg kan ikke forlate min mann.” ”Du må! Men jeg beundrer ditt mot og din vilje og jeg gir deg et siste ønske. Men du kan ikke be om din manns liv.” ”La meg føde mange barn og Satyavan skal være far til dem alle.” Yama stirret hardt på Savitri. ”Du ba ikke om din manns liv, men jeg kan ikke oppfylle ditt ønske uten å sette han fri. Din visdom er like stor som din vilje.”

Så løsnet Yama lassoen rundt Satyavan og sjelen hans forsvant. ”Dra tilbake til din mann.”

Hun sprang tilbake den veien hun var kommet. Satte seg ned ved sin mann og la hans hode i sitt fang. Han slo opp øynene som om han våknet av en lang søvn, han så på henne og sa: ”Hvorfor gråter og ler du?” Hun svarte: La oss dra hjem.”

Alle løftene gikk i oppfyllelse. Hennes far fikk flere barn og Satyavans far fikk synet og kongeriket tilbake. Selv levde de lykkelig i mange år, helt til den dagen Yama kom på ny, men denne gangen tok han ikke den ene uten den andre.

Comments

comments