Det er kanskje litt sent med en julefortelling, men fortellingen er god og du finner flere varianter av den både i Norge og internasjonalt. Ønsket om å fange døden er jo et fantastisk bilde på hvordan vi personifiserer noe vi opplever som truende.

For riktig lenge siden fantes det en bygd i Norge, hvor døden ikke har vært på lenge. Han var travelt opptatt andre steder den gangen. Plutselig kom han på bygda og satte av sted mot bygda på lille juleaften. Han ville ikke engang la dem få nyte julefreden, for han mente at de hadde levd altfor lenge. Når han nærmet seg bygda, traff han på en mann som var på vei for å kjøpe brennevin. Døden ga seg i snakk med karen og lurte på om det fantes mange gamle mennesker, og hvor de eldste befant seg.

Mens de sto og snakket slik, begynte døden å ese seg opp, og han gjorde seg så stor at han nådde tretoppene. ”Nei, jeg mener at du er kar om å gjøre deg ti ganger så stor jeg!”, sa mannen. ”Ja, det skal du få se at jeg kan”, svarte døden. Så gjorde han seg så stor at det så ut til at han nådde himmelen. ”Det er vel og bra det,” sa mannen, ”Men at du kan gjøre deg så liten at du smetter inn i julekaggen min, det tror jeg ikke.” ”Ta ut tappen, så skal jeg vise deg!”, sa døden. Mannen så gjorde og døden smatt inn. Da var ikke mannen sen om å sette tappen på plass og døden var stengt inne. ”Du får nok bi litt!”, sa mannen, ”Så vi kan få feire denne julen også.” Så kastet han kaggen fra seg mellom noen trær og gikk videre.

Og hadde det ikke omsider råtnet et hull i kaggen, så hadde døden ligget der ennå.

Comments

comments