Handler ikke alle fortellinger om å dø? Eller om veien mot døden og hvordan håndtere denne veien slik at man har et ettermæles andres streben etter å forstå hva livet mellom fødsel og død handler om.

Når man leser Ynglinge-sagaen, det vil si den første delen av kongesagaene blir man slått av at det dreier seg mye om død og lite om fødsler, som om døden er den sentrale drivkraften og koordineringen. Det fortelles lite eller ikke noe om hvordan kongene fødes, de er bare der for å overta tronen idet deres far dør (ja, det følger mannslekten, selv om det svært ofte nevnes hvem som er deres mor).

På en annen side kan fortellingen by på mange ”kreative” måter å dø på. Her skal jeg nevne noen eksempler:
Fjolne druknet i et mjødkar, Fjolnes sønn, Sveigde, forsvant inn i en stein og hans sønn igjen Vanlande ble drept på en grotesk måte av mara. Og slik fortsetter slektens gang. Visbur ble satt fyr på. Domalde ble slaktet for blot. Kong Dag fikk en høygaffel i hodet og døde av det, Kong Agne ble hengt av sin egen kone på en snedig måte ved at hun festet hans gullsmykke i en teltstang som for i været. Hans to sønner drepte hverandre i full galopp ved at de tok bislene og hev dem mot hverandre. Kong Aun døde av det som ble kalt for Ånesott, han døde av alderdom uten sykdom, men da hadde han først blotet 8 av sine egne sønner for å forlenge sitt eget liv. Hans sønn Kong Egil ble drept av en sint okses horn. Kong Adil døde av at hans hest snublet og dødsscenen er beskrevet nokså detaljert. Innimellom har du det kongene som faktisk dør i kamp.

Dødsscenene er forsterkt av dikt hentet fra skaldene som for eksemel skalden Tjodolv:

Og ved vågen
lik hylende varg
ilden åt opp
Olavs lik;
Fornjots sønn,
den glofagre
plukket pynten
av sveakongen.

Det som beskrives er at Olav ble brent inne.