Det er mye annet som skjer i livet, men ingenting kan eller skal erstatte Daniel. Tiden har gått, spørsmålene, omtanken, medsorgen er sjeldnere å se. Dette er helt riktig. Det er vel nå den vanskelige tiden skal begynne, det er nå man blir ensom.
Mandag var jeg i et hyggelig møte. En ung kvinne på min alder (hark) som jeg en gang gikk på gymnaset med. Hun arbeider nær politikken i et departement og vi hadde en spennende samtale om døden, både samtidens følelse, men også den tradisjonelle folkerøsten fra tidligere tider. Vi bestemte oss for at det skulle vi se nærmere på. Jeg tenkte så deilig at jeg ikke trenger å slippe taket ennå.
For jeg klamrer meg fast i frykt for at jeg skal la han forsvinne inn i det store tomme intet hvor før og etter er opphevet.