Denne morgen hadde jeg en liten følelse av selvtilfredshet, tankene var på oppgaver jeg må gjøre i dag for å fortellerforestillingen i havn, men så kom tekstmeldingen. Min kreftsyke sønn har fått nok et anfall tidlig på morgen. Forbaskede limbo tilværelse. Siden november 2014 har vi nå levd i en konstant usikkerhet, aldri tid til å slappe av, oppgaver tårner seg opp og økonomien raser.
Akkurat nå har jeg lyst til avlyse alt og lulle meg inn i en kokong til jeg ikke er mer. Jeg lever utmattende hele tiden. Det er lov å være selvmedlidende.
Men det er ting som gjør gjør verre. Jeg orker ikke å høre mer ”Jeg tenker på deg” eller ”klem til dere”. Det er ikke noe galt i det, folk må få vise medfølelse. Men det gir meg en følelse av ynkelighet. Og det er ikke det vi trenger, vi trenger kommentarer som kan styrke oss, aller helst noen som kan komme hit og ta over vårt liv.
Så dro jeg til sykehuset nok en gang. Problemet med å ha voksent sykt barn, er at jeg har ikke krav på noe som helst. Jeg må stå på sidelinjen, innimellom gå ut, mens den store svulsten i hodet diskuteres, mens cocktail medisinen skal få nye doser. Medisiner som krever medisiner for å dempe virkninger som ukontrollerbare skjelvinger. Svulsten fremkaller epilepsi, i dag hadde han to kraftige kramper som ble full sirene til sykehuset. Ved hans side står hans elskede som kan alle doser og svarer på legens spørsmål. Jeg står i et hjørne.