Kroppen var kald som is, hjertet hadde for lenge siden sluttet å slå. Dette var de
eneste tegnene på død. Ingen snakket om å begrave kvinnen. Hun døde av sorg og
sinne etter å ha blitt forlatt. Det ville ha vært nytteløst å begrave henne. For det er slik
at det siste ønske om hevn til en døende, kan knuse hvilken som helst kiste og løfte
den tyngste gravstein. Ingenting kan stoppe den dødes ønske om hevn.
Menneskene som levde i nærheten av huset hvor hun lå, flyktet fra sine hjem. De
visste at hun bare ventet på at den mannen, som hadde forlatt henne, ville komme
tilbake.
Mannen hadde vært ute på reise da kvinnen døde. Når han kom tilbake og fikk hva
som var skjedd, ble han fylt av frykt. «Hvis jeg ikke kan få hjelp før det blir mørkt»,
tenke han med seg selv, «så vil hun rive meg i stykker.» Det var ennå tid, men han
hadde ikke mye tid på seg.
Han dro med engang til en «inyõshi» og ba om hjelp. Denne kjente til den døde
kvinnens historie og han hadde sett kroppen. Han sa: «Du er i stor fare. Jeg vil prøve å
redde deg. Men du må love å gjøre det jeg ber deg om å gjøre. Det er bare en måte å
redde deg på, men dette er en farlig vei å gå. Hvis du ikke har mot til å prøve, så vil
hun rive deg i stykker, lem for lem. Hvis du har mot, så kom tilbake, like før solen går
ned.» Mannen skalv, men han lovte å gjøre det som krevdes av han.
Ved sol nedgang gikk de to sammen mot det huset hvor kroppen lå.
«Inyõshi» åpnet døren og ba mannen om å gå inn. Det var blitt raskt mørkt. «Jeg tør
ikke», gispet mannen. Han skalv fra hode til knær. «Jeg tør ikke engang å se henne».
«Du må nok gjøre mye mer enn å se på henne», sa «Inyõshi’en». «Du lovte å adlyde.
Gå inn!» Han tvang den skjelvende mannen inn i huset og ledet han opp til den døde
kroppen.
Den døde kvinnen lå med ryggen opp. «Du må sette deg på henne, som om du skulle
ridd på en hest… Kom igjen… Du må gjøre det.» Mannen skalv så mye at «Inyõshi»
måtte støtte han. Han skalv, men han adlød. «Så tar du hennes lange hår i hendene»,
kommanderte «Inyõshi» , «halvdelen av håret i den høyre hånden og den andre
halvdelen hår i venstre hånd. Du må holde godt fast, som om du holder i et bissel. Vri
håret rundt dine hender, hardt. Så, hør nå på meg, du må sitte på denne måten til solen
står opp. Du har god grunn til å være redd i natt, god grunn. Men uansett hva som
skjer, slipp aldri håret hennes. Hvis du slipper det, om så for et sekund, vil hun rive
deg i småbiter.»
Så hvisket «Inyõshi» noen mystiske ord inn i øret på kroppen, og sa til mannen som
satt på hennes rygg. «For min egen sikkerhet, så må jeg forlate deg. Du forblir der du
er. Og husk, slipp ikke hennes hår.» Så gikk han sin vei, han lukket døren bak seg og
var borte.
Time etter time, satt mannen på den døde kroppen i dyp redsel. Nattens stillhet ble
tettere og tettere rundt han, til han plutselig skrek for å bryte den. I det samme hoppet
kroppen opp under han, som for å kaste han av, og den døde kvinnen ropte ut: «Å, så
tungt det er. Likevel skal jeg nok klare å bære denne karen her.»
Så reiste hun seg opp, så høy som hun var, sprang mot døren, slo den opp og sprang ut
i natten, og hele tiden satt mannen på ryggen hennes. Han hadde lukket øynene og
holdt stramt, stramt i håret. Han var så redd at han nesten ikke torde å puste.
Hvor langt hun løp, visste han ikke. Han så ingenting, han bare hørte lyden av hennes
bare føtter i mørket og lyden av hennes pust der hun løp.
Tilslutt snudde hun og løp tilbake inn i huset, og la seg på gulvet, nøyaktig slik hun
hadde ligget. Hun pustet og stønnet, til hanen galet i sol oppgangen. Etter det lå hun
stille.
Men mannen, satt forsatt opp på henne, med klaprende tenner, helt til «Inyõshi» kom.
«Så, du slapp ikke håret!», sa «Inyõshi» lettet. «Det er bra, du kan reise deg opp nå».
Han hvisket igjen inn i øret på den døde, og sa deretter til mannen: «Du må ha vært
gjennom en forferdelig natt. Men ingenting annet kunne ha reddet deg. Heretter kan
du føle deg trygg.
Kilde: «The vintage book of Ghosts», edited by Jenny Uglow, 1997,
ISBN 0 09 974481 3