Dø av kjedsommelighet

Det var en mann og en kone. Mannen var svært sjalu, det var som om han hadde en blekksprut i hjertet som stadig åt på han. Tilslutt tok han sin unge kone og forlot landsbyen. De flyttet inn i det dypeste av skogen. Der var det ingen, bortsett fra trær og endelig senket roen seg over mannen. Men den unge kvinnen, stakkars, hun holdt på å dø av kjedsommelighet. Tiden gikk, den brakte ikke med seg og den tok ikke noe. Dagene besto av endeløse timer med å glo på trær. Mannen laget feller så han kunne fange fugler og det levde de av.

En varm sommerdag gikk kona alene til elven. Solen brant på huden og hun tok av seg alle klærne og hev seg ut i vannet. Der badet hun, da en fremmed mann fikk øye på henne. Han hadde vandret et stykke og fulgt elven. Han var en litt sky mann ved navn Suandende og som levde av å selge krukker. Da han fikk øye på henne, la han hendene framfor ansiktet, men kikket på henne gjennom fingrene. Hun så han også. Helt naken reiste hun seg uskyldig opp av vannet slik at det bare dekket henne fra midjen. Han ble flau. Det gjorde ikke hun. Forsiktig sa han: ”Kan jeg komme ut?” Og hun svarte: ”Kom du.” Mannen tok et steg fram: ”Kan jeg se?” Kvinnens hud glitret av vannperler og hun svarte: ”Du kan se.” Han beveget seg bort til henne, med den samme forsiktighet som vannet som omga henne. Så stod de ansikt til ansikt. Han sa: ”Kan jeg berøre?” Og hun svarte: ”Du kan.” Han begynte å ta på henne. ”Kan jeg kysse.” Kvinnen hevet sin munn. Kvinnen åpnet sine armer. ”Ja.” Og han tok henne og bar henne bort til et sted omgitt av busker.

Senere da kvinnen dro hjem, var hun helt utslitt. Hennes ben var svake og øynene bleke. Midnatt våknet hennes mann. Han ba sin kone om litt kjærlighet, men hun dyttet han vekk og sa hun var syk.

Neste morgen ble mannen med henne til elven fordi hun hadde sagt at å bade der var godt mot all slags sykdom. Mens kvinnen tok av seg klærne og gikk ned i vannet, så mannen på henne. Han prøvde å tenke på noe annet enn sin kone, men hans begjær steg i varmen. Han gikk ut i vannet til sin kone, men hun avviste han. ”Men jeg vil så gjerne!”, sa han. Hun skrek til og så hvisket hun i øret hans. Mannen ble blek og sa: ”Her i elven?” Kvinnen krysset armene og sa: ”i går falt den av.” Mannen ble sørgmodig og snakket til vannet med en stemme som sprakk: ”Ah, hvordan kunne min kones søte ting forsvinne på den måten.” Hun prøvde å trøste han og sa: ”Vi kan lete etter den. Du leter her i vannet, mens jeg leter på land.” Så begynte de å søke. Mannen fant litt gjørme, løftet det opp og stirret ned i den for å finne det søte.

Hun gikk i land og gikk til buskene. Hennes mann var oppslukt av å stirre og lete i vannet. Hun traff Suandende på gjemmestedet fra dagen før. Han la sin arm rundt henne. Hun gikk sammen med han. De dro til landsbyen og levde godt der.

Mannen lette til han var fortapt i vannet.