Mat fremstår i dag som et postmoderne underholdningsfenomen. Det saftige og velduftende kulturbærende elementet har fremskaffet en rekke kulørte, pikante og groteske tradisjonelle og litterære historier. Det å spise, sulte, nyte, spy, og kreere aromatiske retter er ikke en ny tradisjon. Historier om menneskers forhold til mat kan spores tilbake til en tid før antikken og det hele begynte jo med at noen spiste den forbudte frukten. DUGURD var en fortellerforestilling basert på tradisjonelle og moderne historier.
Fortellerforestillingen var en opplevelse som skulle tilfredsstille øret, synet og smakssansen, og ble formidlet av oss fortellere og en kokk. Grunnmaterialet for forestillingen var gode fortellinger hentet fra den tradisjonelle kulturarven. Sjangermessig strakk det seg fra myter (som f.eks. den greske myten om Erisichthon, en konge som blir forbannet til evig sult) via skjemteeventyr (som koke suppe på en spiker) og fabler (som den somaliske historien om hvem som er kroppens konge – magen eller anus) til moderne vandrehistorier (som rotten i pizzaen).
I prosessen med fortellingene ble det assosiert rundt postmoderne erfaringer, opplevelser og kunnskap. Det kan f.eks. sees en klar linje mellom myten om Erisichthon og den amerikanske dokumentaren ”Supersize me”. Historiene favnet flere kulturer, uten at det var det fremtredende. Det var en den gode historien som var fokuset. Men det flerkulturelle lå implisitt i forestillingen. Under fortellerforestillingen laget en kokk matretter. Dette fungerte både som lydeffekt, og bidro til aktivisering av en ekstra sans.
Rekvisitter og objekter ble hentet fra ”kjøkkenet”. Disse hadde en ”multifunksjon”. Både ved å være tilstede i den egenskapen av å være hva de faktisk er, å danne scenografi, være rytmeinstrumenter og fungere som objekter i fortellerforestillingen.
I tillegg til gjennomføring for ungdom på Sult, ble det også arrangert forestillinger for voksne både på Sult og ved en festival i Moss.
En av fortellingene som var med i utgangspunktet, var en på kanten fortelling fra nord – Amerika. Den ble kuttet da jeg ikke fant formen på fortellingen. Du skal få fortellingen nå. Men først vil jeg at du nederst finner en videodokumentar av fortellerforestillingen.
Iktomi og Shunkmanitu, edderkoppmannen og coyote var to luringer og sleipinger. De løy, de stjal, de var grådige og de var alltid på jakt etter kvinner. De var venner, bortsett fra de gangene de prøvde å lure hverandre.
En dag inviterte Iktomi coyote hjem til seg på middag. Iktomi sa til sin kone: ”Gamle kvinne, her har du to bøffelbiffer”, og viste fra to feite kjøttstykker, ”Disse er til mine gode venn coyote og meg selv. Stek dem på den måten jeg liker at de skal være.” ”Er det alt?”, sa hun. ”Ja, jeg kan ikke komme på noe annet.” ”Vi er da, en to, tre til middag, så vidt jeg kan skjønne, hm?” ”Du, du kan få restene når vi har spist”, svarte Iktomi. ”Jeg vil dra ut en tur, kanskje jeg kommer over en deilig fin, fet and. Coyote liker å stappe å stappe i seg selv. Men hvis det skulle være slik at han skulle tilfeldigvis komme mens jeg er borte, pass på så han ikke stikker sine labber opp under din kjole. Adjø.” Og med det var Iktomi borte.
”Huh”, sa hans kone. ”Jeg vet vel hvem som liker å stappe i seg, jeg vet hvem som liker å snike sine 4 hender opp under kjolen på kvinnfolka, det er mannen min det.”
Men hun gjorde istand maten. Hun tente varmen, satte stekeplata på varmen, la bøffelbiffene sss ssss opp i, krydret det godt. Duften av saftig stekende kjøtt steg opp. Det fylte en med varme, hun så hvordan de fikk en god brun farge, og hun tenkte: ”Men se det ene er jo større enn det andre. Det kan man ikke servere to så gode venner. De skal ha likt. Dessuten er det best å passe på at det er stekt nok.” Hun tok en skarp kniv og skar et lite stykke av den ene biffen, saften piplet ut. Hun la det på tunga og det var som smeltet i munnen hennes, det var mørt og hun svelget det med letthet. Hun så ned på kjøttstykket og sa: ”Nå er det andre stykke blitt mye større. Det kan jo bli krig av det.” Så hun skar i det andre stykket. Slik fortsatte hun til hun hadde spist alt.
Da hun hadde spist seg mett sa hun: ”Hva jeg skal gjøre nå? Uansett hva som skjer så var det verdt det.”
I det samme kom den gråpelsede coyote inn, han la ørene bakover og sa: ”Hvor er Iktomi? Han inviterte meg til middag.”
”Åh min mann har gått ut et ærend.” ”Er han ute et ærend?” sa coyote, ørene la seg fremover, halen logret. Han gikk mot henne og stakk labbene opp under kjolen hennes. Hans tunge hang ut og han skulle til å slikke henne i ansiktet, da han kjente en lukt. ”Det lukter godt, men jeg ser ikke noe kjøtt. Jeg liker kjøtt.” ”Og kjøtt skal du få. Har ikke Iktomi fortalt hva slags tradisjon vi har, når man er gjest her for første gang. Alle elsker det.” ”Er det så godt?” ”Umm” Coyote smattet: Jeg kan ikke vente, hva er det? Fortell meg.” ”Det er dine susu!”
”Hm?” ”Dine store hårete baler!” ”Hm,” sa coyote, ørene la seg bakover og halen smatt mellom bena. ”Vi har alltid våre gjesters baller til middag. Men nå begynner det å haste. Bare dra ned buksene, du kommer til å føle nesten ingenting. Jeg har god erfaring.” Hun tok frem sin skarpe kniv og gikk mot coyote som trakk seg bakover.
”Et øyeblikk, sa coyote, jeg bør late vannet, jeg er snart tilbake.” Og puff, han var ute og løp det raskeste han kunne. I det samme kom Iktomi hjem, han fikk se coyote løpe avsted og sprang inn til sin kone. Som sto der med kniven.
”Vet du hva som akkurat skjedde? Inviter aldri din gode venn coyote hit igjen. De godt stekte bøffelbiffene, tok han dem, den grådige vennen din.” Iktomi bråsnudde og løp frenetisk med 3 armer og tre bein etter coyote. ”Gode venn,” ropte han, ”Gi meg ihvertfall en.” Coyote økte sitt tempo og ropte tilbake: ”Får du tak i meg, så skal du få begge to.”