Fredag og lørdag, to fulle, krevende og kreative dager. To dager pakket med lærdom og energitappende hendelser for å få forestillingen Vår opp som en digital opplevelse. Jeg skal forsøke å gi et lite innblikk i hvordan det foregikk, hva slags lærdom kan man trekke ut av de dagene som var definert som forsking og utviklingsdager. Litt bakgrunnsinformasjon: Den musikalske fortellerforestillingen Vår tar utgangspunkt i fornaldersaga og autobiografisk materiale. Det er Kristin Bolstad (musiker og komponist) og jeg som har utviklet denne versjonen av forestillingen (det har også tidligere vært en annen versjon med en annen musiker og komponist). Arbeidet med forestillingen begynte høsten 2018 og det var da meningen at det skulle utvikles to versjoner, en norsk og en engelsk. Den norske ble framført høsten 2019 i Oslo og Stockholm, samt denne våren på fortellerfestivalen, men da en forestilling som ble strømmet. Den engelske versjonen skulle ut i Storbritannia, men som vi alle har erfart, Covid19 satte en stopper for dette.

Tanken kom raskt om at vi skulle lage en digital versjon på engelsk. Det er dette vi har arbeidet med over to dager. Vi var en gruppe fra tre land som arbeidet sammen: England, Norge og Wales og arbeidsplattformen vår var i denne sammenhengen zoom. Det er ikke der forestillingen nødvendigvis skal sendes fra, men det var der vi arbeidet. Vi skulle prøve ut to versjoner, en som krevde mye utstyr og en betydelig enklere versjon. Vi var åtte mennesker som var i arbeid: en «stage manager», en produsent, to teknikere, en visuell/kreativ leder, en publikumsleder, en musiker og en forteller. Som du ser, dette er betydelige ressurser. Arbeidsspråket var engelsk.

Stedet som det strømmes fra er laftet privat hus i skogen. Huset har et interiør som inneholder mange detaljer, spesielt er teksturen tydelig. Dette blir utnyttet. Vi oppdaget at det som fungerer godt i en digitalisering er detaljer, det som ikke fungerer så godt er bevegelse i et kamera for å panorere tett inn på detaljer. Iallfall fungerer det ikke godt på zoom, fordi bevegelsene hakker. Det man også skal være klar over er at det er forsinkelser mellom lyd og bevegelse.

I den avanserte digitaliserte versjonen brukes det tre videokameraer, det er selvfølgelig for mye informasjon for zoom å håndtere, men huset og forestillingen fungerer best med dette utstyret. Det betyr også at forestillingen blir langt dyrere, fordi vi da er avhengig av teknikere som styrer kamera, lyd og redigerer bildene underveis. Samtidig er det viktig for oss at det ikke blir en fjernsynsproduksjon, så vi må gjøre grep slik at lytterne får en følelse av å tilhøre en kollektiv opplevelse på den muntlige fortellerkunstens premisser.

Den enklere versjonen er å bruke webkameraer, men det kan overhodet ikke måle seg med å bruke videokameraer. Det var en skuffelse å gå over til webkameraer, vi brukte også her tre videokameraer, to løse og det som allerede finnes på dataen. I prinsippet er man også her avhengig av en teknikker som kan bytte mellom de ulike kameraene, eller vi kan kanskje på en eller annen finurlig måte gjøre det selv. For å strømme lyden, brukte vi min gamle lydopptaker som fungerte som et slags lydkort.

En annen ting vi oppdaget, er at mye bevegelse hos fortelleren fungerer heller ikke, det må planlegges eller nærmest koreograferes.
Det er altså mye som skjer, for en forteller som kun er vant til seg selv, er overgangen til det digitale en massiv distribuert opplevelse.

Comments

comments