Søsteren min var i byen. Vi hang i slottsparken med koret til Isak øvde, så hang vi på hjørnet av en innhegning idet koret gjennomførte sin ”Mellom bakkar og berg” som avsluttet NRK’s direktesending før vi hang på skolen for å spise. Så dro vi hjem til meg hvor Eva (min søster) korrigerte den skamklippen jeg hadde påført meg selv. Jeg fikk en ide om at jeg skulle ha pannelugg, men det kan jeg jo aldri ha, jeg har en verv midt i luggen som for alltid vil forhindre luggen fra å være en lugg. Det ble en fin dag!
Jeg har spilt i korps engang. Skjønt spilt og spilt, jeg ”faket” spillingen. Gjennom 3 år fikk jeg aldri en lyd ut av det trestykket kalt klarinett. På 17. mai gikk jeg med blå jakke og grå bukser og en liten hatt på hodet. Dette med gråbukser var ekstra krise, ikke sjelden tisset jeg på meg og det syntes særdeles godt på de grå buksene. Til de voksne sa jeg at jeg hadde sølt brus på buksa, hvilket jo var indirekte sant. Brus ble delt ut til de som gikk i korps og i tog, og do var det ikke tid til å gå på. Det Grans brus vi drakk, en billig og rikholdig sukkerdrikk som sørget for at vi holdt ut og ble tissatrengte.
Jeg jukset altså spillingen, jeg trykket på knappene og løftet klarinetten som om jeg pustet i marsj. Juksingen kom aldri lenger enn til 3. stemme. Alle visste nok, men slik var pedagogikken den gangen. De som var flinke fikk privattimer og ros og fokus, oss andre var det ikke så farlig med. Men delta fikk vi, med øvelser som foregikk i illeluktende gymsal og på stoler som alltid var kalde og harde. I pausene lekte vi på den store blå madrassen. Da var det om å gjøre å holde pusten til man svimte av, de voksne satt og drakk kaffe imens det pågikk.
Selv om min korps karriere var kort og til ingen musikalsk nytte, var det likevel viktig. Korpset har tilhører fellesskapets kultur og gi oss noe å fortelle om.