Jeg kan fortsatt ikke tro at Daniel døde den dagen, 11. mai, like etter at vi hadde feiret hans bursdag, like før 17. mai, like før Isaks konfirmasjon og tur til Roma. Der vi skulle ha nytt alle fridagene og gleder oss over det grønne gresset, eksamener og lyse dager, måtte vi gå inn i prosessen med å tenkte på hvor bisettelsen skulle foregå og hvor han skulle gravlegges.
Heldigvis satte vi urna ned i gravlunden her. Denne fine plassen, en park med gravstøtter. Her går folk tur med hunden, noen lærer å sykle her, noen ligger og solbader seg i en skråning, en og annen turist ser etter Munch, flere fedre går opp og ned for å roe barnet i barnevognen. Her er hans gravsted. En enkel stein med hans navn, en liten hageflekk som jeg kan plante blomster på. Det eneste stedet som er vår flekk i Oslo.
Så kan jeg sette meg ned på benken like ved og lese en bok. Iallfall når været var som i går. Det er fint å sitte alene på en benk på gravlunden, det er det mange som gjør. Det er helt OK. De lar deg sitte alene, de andre som også må hit. Rett ved Daniel ligger det en annen ung mann, han var yngre enn Daniel da han døde. Dit kommer en far, også han med hund. Hunden setter seg ned og venter, mens han vanner blomstene.
Vi begge later som det er en naturlig del av livet nå.