Dette året

Det nærmer seg slutten av 2016 og på tide å oppsummere høydepunkter, jeg har ihvertfall fått noen lange skrytebrev fra andre som vil fortelle om sine rike liv. Det er fint det, man skal kanskje tenke på sitt liv som en rekke hendelser av høydepunkter. FB ønsker at du gjør det også. I fjor rant min nyhetsstrøm over av folks personlige FB oppsummeringer. Hva er vitsen? Det er vel ingen av oss som ser på andres ”slik var mitt liv”; strømlinjeformet og som får alles liv til å framstå som like. Da er det bedre med julebrev.

Dette året, 2016, er et år som jeg og vi selvfølgelig aldri kan glemme. Det er et år tragedien kastet glør mine øyne. Døren til en framtid ble lukket, et tre forvitret, lyden av en stemme forsvant.

Den 12. mai fortalte jeg her på bloggen at Daniel hadde forlatt oss. Når jeg leser det, kan jeg fortsatt ikke forstå de dagene det skjedde, at det skulle gå så fort. Jeg forstår ikke hvordan jeg kunne stå oppreist da verden kollapset. Du blir din egen fremmed, du ser sider av deg selv som du ikke kjenner. Du blir den personen du trenger.

Det som fortsatt er smertefullt er at jeg ikke fikk anledning til å være alene med han da han lå på sitt siste. Det er jo en egoistisk tanke, jeg var ikke den viktige personen i hans liv og måtte vike for det som formet han som et voksent menneske. Men et lite øyeblikk skulle jeg ha gitt mye for. For når du er omgitt av mennesker i det mest sårbare øyeblikket i ditt liv, må du konstruere et menneske som kan håndtere andres fremmede sider.

Daniel var Star Wars dyrker og i går gikk Carrie Fisher bort, eller Prinsesse Leila som hun er i våre øyne. Her er en av prinsesse Leila Organas replikker:

«Some Day, You’re Gonna Be Wrong. I Just Hope I’m There To See It.»