En Guang-fortelling fra Ghana, kilde: Janne Lindström: Spindelens list
En dag kalte Himmelguden edderkoppen til seg. «Hva er det verste som kan skje?», spurte guden. «Å bli falsk anklaget og få et dårlig rykte eller å bli hugget av en kniv og få et dypt sår?» «En falsk anklagelse er det verste,» svarte edderkoppen uten å nøle. «Og jeg mener at et huggsår er det verste!», mente guden. «Det kan man tåle», svarte edderkoppen. Guden ble overrasket. «Jeg skal gi deg et skikkelig huggsår!», sa han, «Og så kommer du til å synes det samme som meg.» Himmelguden tok sin store kniv. Han slipte eggen til kniven var skarp, så skarp at den kunne dele et hårstrå i lengden. Så befalte han at edderkoppen skulle stige fram.
Edderkoppen kunne ikke gjøre noe annet enn å stille seg framfor sin hersker. Guden løftet opp kniven, siktet og hugg til så hardt han kunne. Edderkoppen ble nesten kløyvd i to. Det var bare en liten skinnfille som holdt han sammen. Men han skrek ikke. Han måtte tåle det og holde ut. Edderkoppen ble ført til en lege og med tiden ble han frisk. Da han var blitt frisk, skaffet han seg en propp eller en kork. En slik propp som brukes for å tette igjen åpningen til en kalebassflaske. Den satte han i sitt rompehull.
I tre måneder spiste han all den maten han kom over. Og ettersom han ikke kunne bæsje, este hans mage og ble stor som en elefantmage. Regntiden kom. En natt ble det storm. Edderkoppen hadde ventet på en slik natt. Nå vugget han avgårde til himmelgudens palass, han smøg seg inn og lånte gudens sandaler uten at noen så han. Deretter bega han seg til det huset gudens svigerforeldre bodde. Han gikk rundt huset og inn i hagen, tok på seg sandalene, dro ut proppen og begynte å bæsje. Ettersom det var en stormnatt trodde alle i huset at det det torden som buldret.
Nest dag da gudens svigerfar gikk u i hagen for å nyte morgensolen, ble han målløs av forferdelse. Hele hagen var full av bæsj. Lenge sto han der, lamslått og på gråten. Så snudde han seg og gikk inn huset.
Ryktet spredte seg. Folk strømte til fra alle hold for å bevitne ødeleggelsen. Etter hvert kommer edderkoppen også. Listig som han var pekte han på fotspor som løp på krys og tvers i dritten. «Om man sammenligner føtter og fotspor, kan man finne den skyldige!», forslo han. Nå ble det far på gudens svigerfar. Slektninger og tjenere ble hentet og tvunget til å sette sine føtter i fotsporene. Alle som bodde i området ble hentet. Alle tilfeldige besøkende måtte prøve sine føtter i forsporene. Men det var ingen som hadde så store føtter at de fylte fotsporene. Tilslutt var det bare edderkoppen og himmelguden igjen. Edderkoppen ble ropt fram. Men hans føtter var så små at de gled hit og dit i sporene. Gudens svigerfar ba han forlate stedet og sendte bud på sin svigersønn.
Himmelguden tok på seg sine sandaler. Ja, de sandalene som edderkoppen hadde lånt i smug. Så gikk han til svigerfarens hage og ante ingenting da han satte sine sandalkledde føtter ned i fotsporene. Det gikk et sukk igjennom folkemassen. Himmelgudens sandaler passet forsporene. Og guden selv ble så forvirret at han sprang hjem.
Han stengte seg inn i sitt palass. Han snakket ikke med noen. Han spiste ikke på flere uker. Det var så han nesten døde av skam og vanære.
Tilslutt kom han til å tenke på den krangelen han hadde hatt med edderkoppen. Han for opp og løp avgårde til edderkoppens hus. «Det var du som bæsjet i min svigerfars hage!», skrek han så snart han hadde kommet innenfor døren. «Javisst,» svarte edderkoppen. «Og nå vil jeg vite hva som er det verste å komme ut for – en falsk anklagelse eller et dypt sår?» «En falsk anklagelse,» sukket guden. «Du hadde rett.»