Det ble en litt senere morgen, naturlig nok, og jeg må hver morgen ut og gå med hunden. Som vane tar jeg på han bånd og lenke og lar han gå i den ytterste gangen, mens jeg låser utgangsdøren til leiligheten. Slik var det også denne morgen. Jeg var i ferd med å låse døren, mens Atsjoo, hunden, var på vei mot neste utgangsdør. I det samme hører jeg at en nabo litt lenger nede i gangen er på vei ut. Jeg vet at Atsjoo blir ustyrtelig glad over å se naboer, en gang sprang han til og med inn til en nabo. Dette vil jeg ikke ha noe av, det er mange som ikke liker hunder og deres eiere. Så idet denne stakkars naboen er på vei til å åpne døren, roper jeg så det lager ekko i gangen, til Atsjoo: ”Nei, vent!”
Dette for å stoppe hunden. Stakkars nabo må ha fått nesten hjertesvikt, for vedkommende slo døren raskt igjen. Og trodde vel at jeg hadde ment vedkommende.
Uff, jeg får si unnskyld ved neste anledning eller leilighet (leilighet er synonymt med anledning).
Selv om julekalenderen er over, har jeg fortsatt julefortellinger i midt arkiv. Jeg legger dem ut denne romjulen. Her er dagens fortelling.
Dette sagnet er fra Skiptvet i Østfold. Informanten er Syver Andreassen og det ble nedtegnet i 1925.
På Kirkerød i Skiptvedt bodde den en nisse på gården. Mannen var veldig fornøyd med sin nisse. Når mannen hadde vært ute og kjørt om julekvelden, lot han alltid hesten stå. Nissen sørget for å få hesten inn og stelt og gitt den for.
Engang var det som vanlig satt ut grøt og hengt ut en vadmelsbukse for nissen. Mannen satt fra seg hesten og gikk inn. Det mannen ikke fikk med seg, var at en eller annen byttet ut vadmelsbuksa som hang der, med en skinnbukse.
Etter en stund fikk mannen se at hesten fortsatt sto ute. Mannen ble rasende, bannet og gikk og satt inn hesten selv. Nå skulle nissen bort fra gården, bestemte mannen. Han tok børsa si og fløy rundt husene og skjøt rundt seg. Mens han holdt på, fikk han med ett høre en stemme rope:
Det er for kaldt med skinnbukse! Det er for kaldt med skinnbukse.