Da vi kom hjem fra Hvaler, brakte savnet meg til hans grav. Til min glede hadde noen vært der og plantet en plante, takk til den som gjorde det. En sorg er alt på en gang, noen ganger en undertrykkende borger som skal holde maska stram, andre ganger en sippete og sutrende jentunge. Den er også frykten for at noen skal glemme Daniel. At han skal bli en halv setning i en forbigående samtale mellom to bekjente. Derfor var det rørende å oppdage en ny plante på hans grav.

Jordbærplantene der har vokst. Jeg er litt usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg er redd gartnerne her fjerner dem, men de kommer igjen, så jeg heller mot å la dem få stå vinteren igjennom. Jeg skal dekke dem til med kuttede blomster, kanskje det blir et lite berg av vinterstive blomster ettersom og ut på vinteren en gang.

Vi skal pusse opp i leiligheten, det vil si male. Det er på tide, men Daniel hadde nok bare hevet på det ene øyebrynet om han hadde hørt det. Hvilken uinteressant informasjon. Det ville ikke vært hjelp å få og selv er jeg egentlig elendig på det. Jeg rydder, det har hopet seg opp med ting her. Jeg rydder for å se om alt kan forenkles. Men bøkene, jeg har så mange bøker som fyller hvert hjørne. Det kan ikke fortsette. Det er mye som ikke kan fortsettes. Så jeg skal male og håpe at det kan hjelpe.

Blogglistenhits

Comments

comments