Det var et par som hadde vært sammen lenge. De hadde hatt sitt å stri med, men levde nå godt sammen. Det eneste plagsomme i ekteskapet var en vane mannen hadde. Hver morgen, da han våknet, måtte han fise kraftig. Lyden vekket kona og lukta fikk øynene hennes til å renne. Hver morgen ba kona sin mann om å slutte med dette uvesnet og hver morgen svarte han at han ikke kunne noe for det. Hun ba sin mann om å gå til legen, men det ville ikke mannen høre på. Det var da en naturlig kroppslig funksjon.

Årene gikk og kona fortsatte å lide og mannen fortsatte å ignorere hennes bønner. Så kom søndagen da kona hadde fått nok. Den dagen skulle de ha gjester. Kona gikk tidlig ned på kjøkkene om morgen for å gjøre istand den kalkunen de skulle spise til middag. Da hun tok ut innvollene var det en tanke som slo ned i kona. Med et djevelsk smil om munnen, tok hun innvollene og la det i en bolle. Deretter snek hun seg opp og inn på rommet hvor mannen sov. Hun trakk forsiktig dyna vekk, og hun trakk i hans boksershorts og la innvollene i sin manns underbukse. Så trakk hun dyna over han og snek seg ned igjen på kjøkkenet.

En stund etter kunne hun høre den sedvalige trompet lyden komme fra soverommet over. Dette ble fulgt av et lite skrik og lyden av føtter som løp til badet. Kona lo så tårene trillet, endelig hadde mannen hennes fått sitt pass påskrevet.

Så kom mannen ned, blek og alvorlig, mens frykten lyste ut av øynene hans. Kona bet seg i leppa for å ikke le. «Du hadde rett,» sa han. “I dag fes jeg så kraftig at innvollene datt ut av meg. Men takk gudene, jeg fikk dytta dem inn igjen.»

Comments

comments