Kilde: Moltke Moe, Folkeminne frå Bøherad
Det var engang et sted som det spøkte fælt om juleaften at det var rent grovt. Folk måtte dra ut og kunne ikke være inne den natten og det var jo ille for dem, skal du vite.
Så kom det engang en gutt reisende en julekveld og ba om hus. Han skulle gjerne ha få blitt der, sa folket, men det var så mye spøkeri at de selv ikke kom til å være der og langt mindre kunne de ha gjester.
– Hva gir dere meg om jeg ligger der i natt og blir kvitt spøkeriet for dere?, spurte gutten. Å om han ville det, skulle det ikke mangle på betaling, svarte de. Så var de vel forlikte; gutten gikk inn og la seg og sjølvfolket dro vekk.
Da det led ut på natten, kom det inn en stor svart bikkje som snuste omkring veggene i alle rommene, så løp den ut. Deretter kom det inn en rekke folk med en likkiste som de satte på gulvet. Da de var ute, gikk gutten bort til kista, så på liket og dro av den likskjorta. Tok på seg skjorta og tok på liket en av sine egne fillete skjorter. Så gikk han og la seg. Men da reiste dauingen seg opp.
– Hvordan er det med deg? Trenger du ny skjorte?, spurte gutten.
– Nei, det trenger jeg ikke. Men jeg har murt noen penger inn her og jeg får ingen ro for dem. Men om du på søndag river ned peisen og fordeler pengene til fattige og deg selv, så får jeg fred. Ja det skulle han gjøre lovet gutten.
Etter en stund kom følget inn og hentet kisten. Gutten la seg til å sove. Om morgenen kom folket tilbake, mens gutten lå og sov. Han ble værende hos dem helgen over. Da søndagen kom gjorde han det han hadde lovet. Og siden var det stille i huset. Gutten gikk derfra, betydelig mer formuen enn da han kom.