Her er hans andre tekst.
Første punkt på agendaen er å øve inn en scene med nykomponert musikk. Tze Yeung har skrevet notene ferdig dagen før og Andreas på trekkspill setter dem fram på notestativet foran seg. Heidi begynner å fortelle. Hun forteller om en dramatisk hendelse på Biermanns gate en gang i hennes fortid; en hendelse som vekket villdyret i henne og som fikk henne til å føle seg som en sterk mytologisk kvinnefigur. Andreas nistirrer på papirene foran seg og prøver så godt han kan å følge den nykomponerte musikken.
Etter litt diskusjon kjører de gjennom scenen en gang til, og nå legger jeg mer merke til hvordan Heidi improviserer underveis. Gangen i fortellingen og kroppsspråket er mer eller mindre satt, men hun prøver ut noen andre ord. Hun maler fram litt andre bilder og leter etter det språket som forteller den dramatiske historien best. Dermed flyter ikke historie så godt ennå: Jeg kan se overveielsene bli gjort mens hun forteller.
Det er en annen tone i rommet enn sist gang jeg observerte. Mens gruppa før virket veldig åpne for hva som kom til å skje og uttrykket kunne bli veldig forskjellig fra gang til gang, er dramaturgien denne gangen mer satt, og diskusjonene og utforskningen skjer på et mer detaljert nivå. Er et en D hele tiden i musikken? Akkurat når er det Andreas skal reise seg? Hva er signalet for når Heidi skal begynne å fortelle? Denne gangen er det lavere terskel for å avbryte spillet underveis og kommentere ting man har glemt eller som de ikke får til.
Tze Yeung finner fram en stor bunke med ark, og Andreas får jobben med å sortere dem i riktig rekkefølge på notestativet sitt. Det er på tide med en gjennomgang av første halvdel av forestillingen. Gruppa har kommet langt siden sist gang, og som perler på snor følger den ene scenen etter den andre. Fortellinger fra Heidis liv blandet inn med myter fra norrøn mytologi og egne refleksjoner. Sammen danner de en helhet som jeg ennå ikke helt ser, siden jeg ennå ikke har sett andre halvdel av puslespillet.
Det er noe teknisk og nærmest rutinepreget over måten gruppa jobber med fortellingen på. Ikke rutinepreget i at det ser ut som de har gjort det før, men i at det er en hverdagslig holdning til materialet. Fokuset har flyttet seg fra den store åpne lyttingen jeg opplevde sist, hvor gruppa måtte lære seg å kommunisere med hverandre, til at de mer teknisk er nødt til å finne ut av hvordan hver enkelt scene skal se og høres ut.
Spørsmålene er praktiske: Hører publikum fortellingen hvis Heidi står bak trekkspillet? Er handlingen forståelig? Når skal Andreas reise seg opp? Hvor skal han ha blikket i scene 12? Og heter det desinifisere eller desinfisere?
Å lage kunst er å uttrykke seg. Det handler om å være personlig og sette sine egne og tilskuernes følelser i sving. Men å lage kunst handler vel så mye om teknikk og praktiske spørsmål. Det handler om timing, om toneleie og tempo. Det handler om hvilke ord man bruker og hvordan man strukturerer scenene for å skape en dramaturgi. Det handler om hvor mange minutter en scene burde vare og hvor man står best i lyset.
Selv i de fortellingene som er mest personlige, selv i narrativet om ditt eget barns død må du som kunstner gå inn i rollen som snekker og finne ut hvordan huset står best i vater. Du må kjenne teknikkene i mediet du jobber i og se rent praktisk hva som fungerer best.
For en som sitter utenfor og ikke har hørt disse historiene før er det ganske underlig og forvirrende å se noe av det mest personlige øyeblikket jeg har sett på en scene bli avbrutt av spørsmålet «glemte jeg en pause?» I en kunstprosess finner man det dypt upersonlige i det dypt personlige.