«Sau» er et langsomt prosjekt. Jeg vokste opp med sau, som barn var jeg nesten mer med sauer enn jeg var med tobente. Jeg ønsker å ta portretter av sauer og finne fram fortellinger om disse dyrene. Kanskje mitt favorittdyr. Det forunderlige var at da jeg begynte å tenke på sau, kom NRK saken med sauekjøtt opp. Det er store lager av sauekjøtt som går til spille. Det er ikke mitt fokus. Sauen er, ved siden av hunden, det dyret som «kanskje» har levd lengst med mennesket. Det er det som er interessant, hvordan har vi påvirket sauen og ikke minst, hvordan har dette flokkdyret påvirket oss.
Her følger en tradisjonell fortelling hvor sauen har en rolle.
En ensom gjeter satt ved en brønn og spilte på sin fløyte mens dyrene beitet. En vakker datter til det stedets største landeier kom dit for å drikke vann. Hun var vakrere enn noen av de kvinnene han noen gang hadde sett. Det var kjærlighet ved første blikk. Den unge gjeteren spilte hele dagen av lengsel etter henne og nettene var søvnløse.
En dag la han ned fløyta og sa til sin sorte sau: ”Jeg er så forelsket i vår herres datter. Hun vet ikke at jeg elsker henne. Hun vet ikke en gang hvem jeg er. Og hun er datter av den rikeste mannen her og jeg er en ingen.” I det øyeblikket var det slik at jenta kom gående forbi på den andre siden av noen busker og hun hørte alt. Han fortsatte: ”Er det noe håp? Jeg skulle ønske at hun merket min kjærlighet og om hun bare ga meg et hårstrå ville det gi meg all glede.”
Neste morgen tok jenta et av sine egne hårstrå og tvinnet det rundt en rød rose og så la hun det på stien gjeteren pleide å gå. Da gjeteren fant det, var han fra seg av glede. På den måten begynte deres hemmelig kjærlighet.
Den vakre kvinnen og den ensomme gjeteren møttes ved brønnen, ved buskene, på engene. Han resiterte poesi og fortalte fortellinger. Og han spilte sin fløyte, lykkelige melodier, triste toner. Den unge kvinnen ble forelsket i han og hans musikk.
En dag tok gjeteren motet til seg og gikk til hennes far for å be om hans datters hånd. Faren ble rasende, men datteren sa. ”Hjertet gjør de underligste ting. Noen ganger trekkes til et stort fjell, andre ganger en enkel rosebusk. Mitt hjerte tilhører denne mannen som spiller så vakkert på sin fløyte.” Da ga faren seg, men det var en betingelse for at de kunne gifte seg. Han sa til den vennlige gjeteren: ”Bevis for meg at du er den aller beste musiker, fordi det er det eneste du bringer av verdi inn i dette ekteskapet.”
I tre dager og tre netter ble sauene ikke gitt noe annet enn salt. Så ble de sluppet løs. Om gjeteren kunne spille slik at sauene ikke løp mot vannet. Da hadde han bestått prøven. Alle sauene løp mot vannet, men da gjeteren spilte stoppet den ene etter den andre og snudde seg. Bortsett fra den sorte fåren, den løp mot vannet. Da den bare var noen få skritt fra vannet, hørte den de triste tonene og den også stoppet og snudde og gikk mot gjeteren.
Nå kunne gjeteren gifte seg med henne. Og folk ønsket dem begge all lykke. Men faren bestemte at de ikke kunne gifte seg før neste vår. Gjeteren ble sørgmodig, men han sa ingenting. Med sin flokk med sauer gikk han til fjellene.
Imens sørget faren for å finne en ny frier til datteren. Han bestemte at datteren skulle gifte seg med sønnen til en annen rik landeier. Hun var sjokkert, men i de dager kunne ikke en datter gjøre opprør. Hun bøyde hodet og adlød.
Ryktene nådde gjeteren i fjellene den dagen bryllupet skulle stå. Noen sier at det var den sorte fåren som fortalte det. Med en blødende hjerte og tårer i øynene, løp han ned dalen til det stedet bryllupet skulle feires. Han fikk øye på bryllupsfølget. ”Hør alle sammen”, ropte han. Og alle rytterne stanset. ”Jeg er for fattig til å gi bruden en gave. Men la meg spille en melodi som gave.” Og han spilte så sørgmodig at alle sto som forsteinet. Men faren ropte: ”Fortsett å ri!” Da hestene begynte å bevege seg framover, kastet gjeteren seg ned under deres hover og ble knust til døde. Og hans elskede skrek, falt av hesten og døde i det samme.
De ble begravd side om side på en eng. Røde roser på hennes grav og hvite på hans. Hver dag, i solnedgangen, besøker den sorte sauen deres grav. Og gjeterens musikk er fortsatt å høre som et ekko i dalene.