Trær – en sentral ryggrad i mange mytologier. Tre og skog finnes i et utall fortellinger. Og som en påle står livets tre i sentrum. ”Det vokser i begge ender”, skriver Kittelsen om Yggdrasil, treet med røtter som langsomt forvitrer og grener med okkupanter som nekter å forlate treet. Det jamrer skjelvende når verden raser sammen.
Hun åpner salmeboken og fram står den grønne ridder. Det er slik hun møter han i eventyret om Den grønne ridder. Deres stevne møte foregår via bøkene, hvilket rikt symbol er ikke det? Den Grønne ridder stiger også ut av middelalderens føydale samfunn, og da i kamp mot Sir Gawain, en ridder fra Sir Arthurs runde bord.
En av fortellingene på mitt eget repertoar, er om den lille grønne frosken. En liten fortelling fra Korea, liten er fortellingen og, men moralen er på sett og vis humoristisk stor. Her forklares det hvorfor den lille grønne frosken hopper ut og kvekker sørgmodig i regnet.
Har du arbeidet riktig lenge med fortelling, kjenner du kanskje til Andrew Langs fargede eventyrbøker. Andrew Lang skrev selv at den grønne ville bli hans siste bok i serien, men slik ble det ikke. I forordet skriver han:
”Some of the tales here, like The Half-Chick, are for very little children; others for older ones. The longest tales, like Heart of Ice, were not invented when the others were, but were written in French, by clever men and women, such as Madame d’Aulnoy, and the Count de Caylus, about two hundred years ago. There are not many people now, perhaps there are none, who can write really good fairy tales, because they do not believe enough in their own stories, and because they want to be wittier than it has pleased Heaven to make them.”
De fleste av kildene til fortellingene er brødrene Grimm, men innimellom finner du noen ukjente gullkorn. Hele samlingen finner du her.
Når jeg først er inne på brødrene Grimm, kan jo Rapunzel nevnes. Ja, hun med det veldig lange håret. Hennes navn kommer fra en plante, hvis blader brukes tilsvarende spinat. Det skyldes at hennes gravide mor fikk et veldig behov for å spise denne planten mens hun bar på Rapunzel.
I de britiske fortellerne Morden og Luptons fortellerforestilling om Iliaden, kan jeg sverge på at de har gitt kjærlighetsgudinnen Afrodite epitetet: den grønnøyde. Jeg kan ikke finne dette i skriftlige kilder, men bildet har satt seg fast hos meg, og jeg kan ikke se henne som noe annet enn grønnøyd. Grønnøyd som katten, i hvert fall noen katter. Det er en interessant dualisme når det gjelder kattens nærvær i fortellinger. På den ene siden har du sagn hvor de opptrer i følge med trollkjerringer, på den andre siden finner du folkeeventyr som Katten med støvlene, hvor katten er den gode hjelper. Så har du mytologien. Det er en sammenheng her. Det at Frøya satt i en vogn dratt av katter, kan ha påvirket sammenhengen mellom katter og trollkjerringer.
Mellom 1100 og 1200 ble det rapportert om to grønne barn som ankom Woolpit i England. Barna spiste til å begynne med kun mat med grønn farge, men tilvendte seg etter hvert vanlig mat. Da fikk de også naturlig farge. Gutten som var minst, døde etter en stund. Hans søster kunne fortelle at de kom fra et sted hvor det ikke fanter sol. Den underlige fortellingen har både en folkloristisk og historisk forklaring som kan leses her.
Jeg avrunder det med trær og ”grønne menn”: Robin Hood. Den eldste referansen til Robin Hood er fra 1377:
”Jeg kan ikke min Fadervår perfekt slik presten synger den
Men jeg kjenner versene om Robin Hood og Randolph, jarl av Chester.”
Står det skrevet.
Robin Hood oppfyller frasen: Håpet er grønt! Men gresset er jo grønnere på den andre siden, så jeg kan ikke unngå å nevne den grønnkledde, Dovregubbens datter fra Ibsens eventyrlige spill om Peer Gynt.
Forøvrig kunne også djevelen være grønn. Da har du vel noe grønt å tygge på!